Overgangen til voksenlivet

"Så lenge barnet er lite, har familien ofte et tett nettverk, og man får mange tilbud om hjelp: Rådgivningsentre, foreldregrupper, tidlig intervensjonssentre og mer. Men når barnet blir eldre, føler foreldrene seg ofte mer alene. [...]  Foreldre gruppene oppløses, fordi barnas funksjonshemming, og den enkeltes utvikling er så ulik. Familiens interesser endres, og man kan gli fra hverandre. Søsken vokser og modnes gjennom puberteten, og de tar nye roller overfor det handikappede barnet. Dette kan være vanskelig for foreldrene å akseptere. Den unge med utviklingshemming endres også. Ungdommen utvikles gjennom puberteten, og viser nye adferdsmessige egenskaper, ofte fordi personen ønsker en større medbestemmelse og selvstendighet. Men en person med utviklingshemming er mer avhengig av foreldrene sine enn andre: Hvordan kan en person „kutte navlestrengen“ og samtidig leve med avhengighet til familien? "[1]

Hvordan kan jeg støtte barnet mitt frem mot voksenlivet, slik at det kan leve et selvstendig og lykkelig liv til tross for sine spesielle behov? Hva kan jeg bidra med? Hva kan jeg lære han/henne? Hvordan kan jeg fremme en personlige utvikling, en livsplan og uavhengighet?