Overgangen til voksenlivet

Nettsted:	ELPIDA Course
Kurs:	ELPIDA Course - Norsk
Bok:	Overgangen til voksenlivet
Skrevet ut av:	Guest user
Dato:	Thursday, 3 April 2025, 05:05

1. Introduksjon

Før du begynner på denne modulen, la oss stille noen reflekterende spørsmål:

• Hvordan tror du barnet ditt vil oppleve puberteten?

• Hva tror du han/hun vil føle er vanskelig i denne perioden?

• Hvordan kan du støtte barnet ditt gjennom overgangen til voksenlivet?

• Har du tenkt på muligheten av å dele ansvaret for barnet ditt med flere?

Video: "Hva betyr det for deg å vokse opp?"

Barnet, ungdommen blir eldre og alt endres. Endring er vanskelig, selv under 'vanlige' forhold. Når barnet har utviklingshemming kan en helt naturlige utvikling noen ganger oppfattes som vanskelig.

Endringsprosessen går sin gang og den kan ikke stoppes. Det beste er derfor at alle involverte har en forståelse for, og lærer seg så mye som mulig, om det de kan forvente i puberteten og i ungdomsårene.

Disse temaene behandles i følgende kapittel:

• Forstå barnet mitt

• Støtte barnet mitt

• La barnet mitt utvikle seg og flytte hjemmefra

• Ekstern støtte

2. Forstå barnet mitt

^{Foto: Pixabay.com}

Dette kapittelet omhandler:

• Pubertet og ungdom generelt

• Egenskaper hos personer med utviklingshemming under pubertet og i ungdomsårene

• Likheter og forskjeller, og hvordan man kan forstå atferd hos ungdom i puberteten

Video: "Din mening"

2.1. Forstå pubertetsfasen

^{Foto: Pixabay.com}

«Er dette virkelig min kropp ?!" Fordi det skjer fysiske forandringer i kroppen, stilles ofte slike spørsmål hos unge i pre-puberteten.

Det skjer endringer i forhold til kroppens proporsjoner og utseende, armer og bein blir lengre og guttens strupehode forstørres. Hormonene fører til at seksualorganene utvikles, og til økt hårvekst både hos jenter og gutter. Hos gutter er denne endringen mest synlig, i og med at de får skjeggvekst. Den synlige endringen hos jentene er at de utvikler bryster.

For foreldre er det enkelt å gjenkjenne de fysiske endringene. Det er vanskeligere å gjenkjenne de emosjonelle endringene/utviklingen. Ofte kommer det frem et åpent eller et taust opprør mot regler og de diskuterer tidspunktet for innetid, valg av klesstil, utseende og så videre. Når tenåringer blir uforskammede og aggressive, er 'beste vennene' dumme og foreldrene 'pinlige'. Noe som er vanlige tegn på en pubertetsutvikling.

Hvordan oppleves endringene i puberteten for de unge?

I den første fasen av puberteten, kan ungdommen ofte føle en usikkerhet i forhold til kroppslige endringer som skjer. Ungdommen kan føle seg 'overrasket' over alle fysiske endringer og egentlig ikke vite hvordan han/hun skal håndtere dette.

Det kan spontant oppstå en følelse av skam. For eksempel kan ungdommen slutte å vise seg naken fremfor foreldrene. Følelsen av en økt selvtillit, og samtidig en følelse av mental nedstemthet er vanlig i denne fasen. I tillegg kan en oppleve at ungdommen har raske atferdsendringer, tilsynelatende uten grunn, og det kan forekomme plutselige raserianfall.

Oppførselen påvirkes av både fysiske og hormonelle forandringer. På grunn av disse forandringene kan ungdommen reagere, selv ved mindre hendelser, med voldsomme humørsvingninger. Økning av det mannlige kjønnshormonet, testosteron, øker aggresjonen. Spesielt kan unge gutter vise en mer voldelig oppførsel. Aggressjonen kan rettes mot alle som motsetter seg 'en ungdommelige trang' til å utfolde seg. Også mot de som står ungdommene nærmest. Spesielt utsatt er foreldre og søsken. Ungdommen ønsker ikke lenger å følge sosiale regler og retningslinjer [1].

I tillegg til hyppige raseriutbrudd, kan ungdommen oppleve spontan, overdreven glede og i neste øyeblikk kjenne anger over tidligere raseriutbrudd. Personen oppdager 'nye' følelser, som rivalisering og sjalusi. I større grad sammenligner ungdommen seg med andre jevnaldrende, og de kan strebe etter å være 'den beste' eller 'den mest populære'.

Ungdommen befinner seg i et spenningfelt mellom kjente relasjoner, og nye men uutnyttede muligheter. Dette, sammen med en for dem ukjent fremtid, utløser ofte mange og ukjente følelser. På den ene siden kan de oppleve en smerte over alle endringene, sorg over barndommen som er over, frykt for tap av trygghet og sikkerhet, tvil og usikkerhet over den 'nye' kroppen. På den andre siden kan ungdommen føle håp og økt selvtillit med et raseri mot alt som står i veien for nye mål.

I dette følelsesmessige kaoset oppstår spørsmål om den seksuelle identiteten. Hvem er jeg som person, - som mann eller kvinne? Hvordan føler jeg meg i denne rollen? Hvordan ser andre på meg? I denne tiden skaper også hormonelle endringer i kroppen en interesse for potensielle partnere. I modulen "seksuell helse" blir flere slike aspekt nøyere beskrevet, se for eksempel kapittelet om pubertet.

Hvert menneske har aldersrelaterte oppgaver de må beherske i puberteten og ungdomsårene. Konseptet med aldersrelaterte oppgaver (utviklingsoppgaver) v/professor Robert Havighurst [2], ble beskrevet første gang i 1948 og er fortsatt gyldig [3]:

• Autonomi: Å oppnå en løsrivelse fra foreldrene

• Å finne en egen identitet innenfor kjønnsnormen

• Å utvikle/generere egen moral og et verdi system

• Å utvikle et eget fremtidsperspektiv, eller gjøre ett karrierevalg

2.2. Forstå ungdomstiden

^{Foto: Pixabay.com}

Begrepet 'ungdomstid' refererer til aldersmodnings-prosessen (psykisk modning) som skjer under og etter puberteten. I ungdomstiden beveger personen seg gjennom mange utviklingstrinn. For at foreldre og andre skal forstå hva som skjer i ungdomsårene, er det tre viktige spørsmål som må fremheves:

• Hvordan utvikles identiteten? (2.2.1)

• Hvordan planlegger ungdommen sin fremtid? (2.2.2).

• Hvordan bli uavhengig og autonom? (2.2.3).

"Ungdomstid er en livsfase, hvor ungdommer må håndtere fysiske endringer, løsrive seg fra foreldrene og bygge nye relasjoner. De må utvikle sosial adferd i nye grupper, de må integrere egne seksuelle behov og utforme sin identitet." [4]

2.2.1. Utvikling av en selvstendig identitet - Hvordan utvikles identiteten?

Hvis ungdomstiden har ført til utvikling av en sikker identitet, vil personen etablere en egen livsstil. Etter hvert vil en mer konstruktive tilpasning til samfunnet finne sted. Dette er karakteriseres blant annet ved at de velger ulike relasjoner til ulike mennesker [5].

Det er et viktig skritt mot voksenlivet å erkjenne at 'jeg er et uavhengig menneske'. Psykologisk utvikler ungdommen en egen identitet, ikke primært basert på foreldrenes verdier og livsstil, men fra mennesker og forhold utenfor familien.

Barndommens idoler og kjendisdyrking, frisyrer og utseende, sammenlignes ofte med venner og klassekamerater. Ungdommen stiller kontinuerlig spørsmålstegn ved foreldrenes synspunkter.

Personlig livsstil, som kan være svært annerledes enn foreldrenes, utvikles. Det er mulig at jentas rosa rom fra en dag til en annen forvandles til en svart hule. Andre eksempler er at favoritt musikken og klesstilen endres totalt. Les også om identitet i modulen seksuell helse.

2.2.2. Utvikling av et livsperspektiv og planlegging av livet - hvordan former ungdommen sin egen fremtid?

Hvordan ungdommen planlegger livet, og hvordan de ser utsiktene til å leve et selvstendig liv, endres ofte i løpet av barndommen. Drømmene varierer fra å bli motorsyklist eller prinsesse, til astronaut. I ungdomsårene blir planene ofte mer konkrete. Ungdommen utvikler etterhvert økt intellektuell og sosiale kompetanse slik at han / hun selvstendig deltar i skolens faglige kvalifikasjonskrav. Karrierevalg og familieplanlegging blir etterhvert svært viktig for de unge menneskene som er på vei mot et voksenliv. [6]

^{Foto: Pixabay.com}

Jobb og yrke

Etter endt skolegang blir valg av arbeid og yrke viktig. Her vektlegges ofte en mer materiell forståelse, mens de søker økonomisk uavhengighet fra foreldrene. Interesser, erfaringer og karrieremuligheter vektlegges. Unge mennesker vurderer egne forutsetninger for valg til ulike yrker og karriereveier. Anbefalingene som er gitt av foreldre og lærere, kan oppleves som oppmuntring, bekreftelse og sosial aksept for at de gjør fremtidige valg som er realistiske [7]. Ved en endelige avgjørelse får foreldre og venner kun en orientering om valgene. Allikevel føler de fleste et behov for mer informasjon og mer praktisk erfaring når det gjelder yrkesvalg og karriereveier.

Bolig

Den neste fasen er en fysisk separasjonen fra foreldrene og de flytter til den første hybelen/leiligheten. For tiden skjer denne fasen ofte senere i livet, enn tideligere. Kanskje dette er på grunn av en lang skolegang og større vanskeligheter med å finne fast jobb. Dagens unge voksne, tilbringer derfor mer tid i foreldrenes hjem enn før. Dette kan også grunne i økonomi, fordi det er vanskelig å skaffe boliglån. I tillegg er boliger er mer kostbare i dag. Det kan også være at behovet for en tidlig seperasjon ikke oppstår så tidlig som før.

Familie

På grunn av utdanning, jobb og karriere, kommer også etableringen av egen familie senere nå for tiden [8]. Familien og barndomshjemmet blir et sted for sosial retrett. Selv om etableringen av en familie kommer senere i livsløpet, er det for de fleste fortsatt et ønsket mål. Så lenge personen ikke har egen familie, forblir foreldrene hovedkontakten ved kriser.

2.2.3. Vennskap, grupper av venner (klikker) og bekjentskaper

Å tilhøre en gruppe mennesker, og å forstå seg selv som en del av et samfunn, spiller en viktig rolle for utviklingen av trivsel og selvbildet. I ungdomsårene er vennerelasjoner viktig. Blant venner er det mulig å teste ut ulike roller og 'identiteter' innenfor beskyttende rammer. Vennegrupper kan være et trygt testområde for å praktisere egne meninger, gjøre forhandlinger og ta diskusjoner. På den måten finner de et eget standpunkt. Resultatet kan bli større individualitet og uavhengighet, som kan fremstå annerledes enn for foreldrene. For den unge utvikles nye, viktige livsperspektiv som fører til økt livskvalitet [9].

Ungdommene føler at de blir akseptert av venner, Sammen med dem får de bekreftelse og styrke gjennom tilbakemeldinger, og støtte i eventuelle konflikter med foreldre og/eller skole. Støtten fra venner legger til rette for, eller forbereder dem på en følelsesmessig frigjøring fra foreldrene. Venner bistår i separasjonsprosessen fra foreldrene og hjelper dem på søken etter en egen livsstil. I konfliktsituasjoner er ofte ungdommen i opposisjon til foreldrene. Tilhørigheten til venner og til gruppen er viktig. I ungdomsfasen er relasjonene og beundringen fra vennegrupper viktigere, enn for eksempel foreldrenes klessmak [10].

En annen utfordring, i utviklingen av en personlighet, er kjønnsrollen som mann/kvinne eller ønsket om å definere eget kjønn. Vennegruppens holdninger og synspunkt kan bestemme rammen for den personlige utviklingen i denne sammenheng [11].

Hvordan venner oppfører seg, hva eldre venner gjør og hva foreldre har snakket om, er referanser den unge vurderer ut fra for å definere seg selv kjønnsmessig. I vennegjengen er alle samtaleemner av interesse, også diskusjoner om valg av fremtidig yrke. Hvis en ung person ønsker å delta i noe som ikke er en tydelig kjønnsspesifikk aktivitet, kan gruppen utøve press for å få personen til å tilpasse seg en utvalgt rolle. Om ikke vennegruppen tillater ulike kjønnsdefinisjoner, kreves en god og stabil støtte fra foreldrene og en sterk personlighet for å utvikle egne 'planer'. I en stabil relasjon, vil foreldrene alltid være viktige nærpersoner ved viktige livshendelser [12].

I løpet av ungdomstiden vil den opprinnelige 'svart-hvitt tenkningen' modereres noe. Evnen til å akseptere motargumenter, og til å utvikle et mer differensiert syn på ting, vil øke med kognitiv modenhet. En ungdom som kan delta i diskusjoner, vil i større grad reflektere over motstridende uttalelser og etterhvert uttrykke egne synspunkt. En slik person gjør større fremskritt mot utvikling av egen personlighet.

En annen viktig ferdighet er å utvikle det relasjonelle. Viktige spørsmål i denne sammenhengen er: Hvordan kommer jeg i kontakt med andre mennesker? Hvordan starter jeg et nært forhold/ en relasjon? Hvordan ivaretar jeg vennskap? Hvor intim vil jeg være med denne kontakten? Hvordan håndterer jeg et brudd? Bare gjennom erfaring kan intimitet og vennskap læres [1,3].

2.2.4. Selvstendighet og autonomi - Hvordan bli selvstendig?

Utvikling mot uavhengighet, starter med at barnet tar sine første skritt, lek med venner uten tilsyn av foreldre og å bruke lommepenger etter eget ønske, er alle øvelser på selvstendighet. For større barn kan overnatting hos en bestevenn, helger sammen med vennegjengen og senere, den første ferien alene uten foresatte, være aktiviteter som betyr at tenåringene forbereder seg til et eget liv.

En annen viktig livsoppgave er å takle skolen og utfordringer utenfor foreldrehjemmet på en stadig mer selvsikker måte. Jo flere oppgaver ungdommen mestrer, desto mer øker selvtilliten.

Denne modulen, om utvikling av selvstendighet og autonomi, kan oppsummeres slik:

• Løsrivelse fra foreldrene

• Videreutvikling av egen identitet,

• Utvikling av moral, verdier og bevissthet om egen adferd

• Utvikling og stabilisering av egen adferd, tanker og erfaring og det å håndtere eget aldersnivå

• Utvikling av realistisk fremtidsvisjon med sikte på å bli materielt uavhengig og å utøve et yrke

• Innta voksne, sosiale roller. For eksempel gjennom sysselsetting, valg av partner, partnerskap/ekteskap og foreldrerollen.

2.3. Mennesker med utviklingshemning

^{Foto: Pixabay.com}

For ungdom uten utviklingshemming er ønsket om autonomi og uavhengighet naturlig støttet av foreldrene. Det utvikles etter hvert en type likestilling i forholdet mellom barn og foreldre. Når barn med utviklingshemming ønsker autonomi, uavhengighet, personlig ansvar og selvbestemmelse, opplever mange foreldre dette som stressende. Spesielt gjelder dette når ungdommen har et utfordrende adferdsmønster.

Når barnet har utviklingshemming, kan foreldre synes det er vanskelig å anerkjenne barnet sitt som voksen person. Noe av grunnen kan være at barnets språklige og kognitive evner ikke er på samme ferdighetsnivå som for andre voksne. Foreldrenes mangel på anerkjennelse gjør det vanskeligere for barnet å utvikle selvstendighet. Når dette skjer er det en risiko for at barnet blir i den 'evige barndommen' [14]. Det er også et faktum at mange personer med utviklingshemming mangler troen på at de kan utvikle et selvstendig liv. De har kanskje ikke fått muligheten til å høste erfaringer, på lik linje som andre barn i oppveksten. På grunn av kognitive begrensninger kan ungdommens egenvurdering være begrenset, og de kan bli utsatt for andres vurderinger når det gjelder begrensninger i eget liv. Faren for at de unge blir unødvendig kontrollert, er meget høy [15].

Dette kapitlet gir deg en oversikt over utfordringer det er å vokse opp med utviklingshemming, hvor følgende forhold er viktige:

• Utviklingstrinnene kommer ikke samtidig som for andre (2.3.1.)
• Kognisjon som en ressurs, mangler (2.3.2.)
• Naturlige tegn på utvikling, blir ikke alltid gjenkjent (2.3.3.)
• Fysisk modning som en utviklingsmulighet (2.3.4.)
• Vennegrupper som en sosial ressurs (2.3.5)
• Driften mot endring er ofte prematur, men det finnes en sterk avhengighet (2.3.6.)

2.3.1. Utviklingsstadier på ulike tidspunkt

^{Foto: IB Sued-West gGmbH}

Som for alle andre, har personer med utviklingshemming en pubertetsutvikling. Fysiske og kroppslige endringer starter på samme alder som for andre ungdommer. og den fysiske utviklingen er i utgangspunktet den samme.

I noen tilfeller kan starten på puberteten være forsinket. Noen ganger opptil fem år senere, da varer den også lengre enn vanlig. Det kan i slike tilfeller være vanskelig å forholde seg til at den mentale og emosjonelle utviklingen ikke nødvendigvis kan sammenliknes med andre på samme alder.

Psykologiske strukturer avviker ikke hos personer med utviklingshemming. Enkelte modnings-trekk hos personer uten utviklingshemming, kan under visse forhold eller tidspunkt også observeres i utviklingen hos personer med utviklingshemming [16].

Det er viktig å ikke vurdere kognitiv utvikling som det eneste målet på generell utvikling. "Behovet for å frigjøre seg fra foreldrene i ungdomstiden og oppnå en større grad av selvstendighet, er i stor grad uavhengig av intellektuell utvikling." [17]

Tabellen for skåring av barns utvikling (Child development scoring matrix) viser barnets utvikling i løpet to modenhetsnivåer - det sosio-emosjonelle og det kognitive (norsk lenke):

Foreldre og ansatte kan vurdere utviklingsnivået til personer med utviklingshemming ved å vurdere dette ut fra beskrivelsene av kognitiv og følelsesmessig alder. Ved opplæring og tilrettelegging er det viktig at personen møtes på 'sitt' utviklingsstadie slik at de ulike utviklingsområdene kan styrkes separat og personen kan nå neste fase i utviklingen [18].

Utviklingstrinn, sosio-emosjonell- og kognitiv utvikling. Tabellen kan lastes ned fra Senckel, Barbara (2014), Entwicklungsfreundliche Beziehung.

2.3.2. Kognisjon som en manglende ressurs

Abstrakt tenkning bidrar til å bearbeide erfaringer, samt lagre disse erfaringene i hukommelsen. Senere tas de fram som hjelpemidler i ulike situasjoner. Et skolebarn kan for eksempel tenke logisk om problemer som oppstår, men hendelsen blir en her og nå opplevelse. Det er først i ungdomsårene at evnen til å tenke abstrakt er fullt utviklet. Ungdommer kan tenke ut logiske konsekvenser, på bakgrunn av teoretiske prinsipper.

For personer med utviklingshemming, er abstrakt tenkning avhengig av graden av funksjonsnedsettelsen. Muligheten til å reflektere over hendelser og situasjoner, er ikke alltid tilstede.

De hormonelle virkningene av puberteten, som humørsvingninger, plutselige utbrudd av irritasjon/sinne, situasjonsavhengige reaksjoner på egen vilje, er ofte ikke gjennomtenkte og kontrollerte handlinger. Mennesker med utviklingshemming føler seg ofte hjelpeløst eksponert for slike følelser, som kan se ut som tilfeldige hendelser [19].

Ungdommene oppfatter etterhvert egne begrensninger tydeligere, noe som kan være forbundet med smertefulle prosesser. For eksempel kan de kognitive ulikhetene komme tydeligere frem hos personer med utviklingshemming integrert i vanlig skole og ungdom i samme alder trekker seg unna. Ungdommer med utviklingshemming kan oppleve det som smertefullt å være annerledes. Personen kan føle seg marginalisert, mens forskjeller og muligheter kommer tydeligere frem.

På den annen side kan man sammenligne med en ungdom som har vokst opp på en internatskole. Dette var en personen som ofte var plaget av grensene i et slikt miljøet, og ønsket å leve som en fri og normal ungdom. Hverdagen på internatskoler er som regel svært strukturert og utviklet for at grupper skal kunne leve sammen. Det individuelle ønske om å distansere seg og utvikle seg i egen retning, kan ofte bli mindre realisert under slike betingelser.

Uansett årsaker til begrensninger og hindringer som medfører at tenåringer sliter, kan konsekvensen bli følelsesmessig frustrasjon og skade. Disse blir da ofte besvart med aggressiv, regressiv eller depressiv oppførsel. [20]

^{Foto: pixabay.com}

2.3.3. Tegn på løsrivelse blir ikke gjenkjent for hva det er!

"Både åpenlyse og skjulte løsrivelsesmekanismer hos unge, eller allerede voksne døtre og sønner, blir ofte tolket av foreldrene som særtrekk ved funksjonsnedsettelsen. Løsrivelse blir ikke gjenkjent for hva det er, men klassifisert som spesifikke problemer ved diagnosen, og ungdommene blir ikke forstått eller støttet på sin vei til voksenlivet. Dette er en faktor som får altfor lite oppmerksomhet, og som kan medføre at løsrivelsesprosessen blir vanskeligere for ungdommer med funksjonsnedsettelse."[21]

Det er viktig for ungdom med utviklingshemming, at omsorgspersoner definerer deres endrede oppførsel som et positivt tegn på utvikling. Det er ikke alltid lett. For eksempel kan brudd på sosiale regler, eller det at ungdommen ikke vil gjøre som foreldrene sier, forstås som et "enkelt" disiplinproblem. Ungdommen på sin side forsøker bare å gjøre noen valg etter egne, selvstendige vurderinger. Språkvansker kan føre til begrensede mulighetene for diskusjon og forklaringer, det kan da være utfordrende for foreldre og personen å forstå "hva som skjer".

Om foreldrene ikke forstår at det er en selvstendiggjøring som er i gang, blir tenåringen mer hjelpeløs enn tidligere. I slike situasjoner kan ungdommen noen ganger reagere med sinne, oppgitthet eller tilbaketrekkning. Hvis ungdommen ikke blir forstått i sitt løsrivelsesforsøk, så får han ikke nok støtte til å "kutte navlestrengen". Hva dette betyr, og hvordan du kan oppdage slike symptomer, er beskrevet i kapittel 3.1.1.

2.3.4. Fysisk modning som utviklingsmulighet

"Selv hos alvorlig funksjonshemmede, som ikke fungerer kognitivt over utviklingsnivået til et tre måneder gammelt spedbarn, vil en hormonell utvikling i puberteten føre til følelsesmessige reaksjoner. "Psykologisk oppvåkning" kan observeres hos personer med alvorlig funksjonshemming. Selv for ungdommer med dyp utviklingshemming er puberteten en tid for opprør, noe som kan påvirker personligheten, og åpner nye muligheter for utvikling. Hvilke utviklingsstrinn som berøres, avhenger av typen og graden av funksjonshemming ". [22]

Dr. Senckel mener at fysisk utvikling kan være en drivkraft for sosial utvikling, selv for personer med komplekse funksjonshemminger. Det er viktig å gjenkjenne og støtte dette. Blant annet forteller hun om en alvorlig funksjonshemmet mann, som hadde få utviklingsmessige fremskritt frem til midten av 20 årene. Han endret adferd i begynnelsen av sin pubertetsutvikling og fikk mer kontakt med andre mennesker, selv om han fortsatt var stille og tilbaketrukket sammen med nærpersonene sine. Ingen hadde trodd at han skulle utvikle seg til å bli en så sosial person.

De fysiske endringene som skjer med kroppen, plager noen personer med kognitiv svekkelse i så stor grad at de ignorerer den. For eksempel bruker noen jenter ekstra store gensere når brystene begynner å vokse, for å skjule dem.

Tid for endring - Nevrologiske endringer:

I ungdomsårene oppstår det ulike nevrologiske fenomener, blandt annet en rekonstruksjon av hjernevevet. I oppstarten av puberteten blir mange nerveforbindelser i hjernen, som ikke lenger brukes, "demontert". Det grå stoffet som danner nerver i hjernebarken reduseres målbart, mens det hvite stoffet, som er ansvarlig for raske utvekslinger av informasjon, økes. Den juvenile hjernen øker sin "datakraft" opp til 3000 ganger. Ungdommer glemmer gamle saker. De blir mer lydhøre, viser mer oppmerksomhet og tar egne beslutninger. [23]

2.3.5. Vennegruppen som en sosial ressurs

^{Foto: IB Sued-West gGmbH}

Vennegruppen er også en viktig ressurs for pubertetsutvikling for ungdommer med utviklingshemming.

"Innenfor vennegruppen er de funksjonshemmede ungdommene på jakt etter egen og andres status, og det pågår en rivaliserende måling av styrke: Aggressive konfrontasjoner, og det å tidvis ta en mer underdanig rolle, kan forekomme i slike grupper. Men de kan også utvikle gode vennskap, slik at nye former for sosial adferd læres. Selvfølgelig vekkes interessen for seksualitet, for andre jenter eller gutter og for å utvikle kjæresteforhold. Slike lengsler og ønsker er lik ungdommer som er ikke- funksjonshemmede. Et vellykket vennskap med jevnaldrende er et viktig bidrag til utviklingen av identitet; noe som ikke kan erstattes av vennskap med voksne." [24]

Imidlertid er det vanskeligere for funksjonshemmede ungdommer å få tilgang til slike vennegrupper. De unge har vanligvis begrensninger i mobilitet, og i avhengighet. De finner det ofte vanskeligere å etablere, og å opprettholde relasjoner med vennegrupper utenfor familien, og utenfor skolen. I tillegg skjer kontakter vanligvis under tilsyn, og reguleres vanligvis av omsorgspersoner. Det er også vanskeligere for dem å engasjere seg, og benytte sosiale fritidstilbud i det lokale miljøet. Mange ungdommer vegrer seg, eller tør ikke, for eksempel, oppsøke ungdomsklubben alene.

Det er et spesielt problem, at ungdom med funksjonsnedsettelse, ofte er avhengige av praktisk hjelp fra foreldrene, eller andre omsorgspersoner, for å møte vennegrupper. De er dermed mindre utsatt for risiko, men har også begrensede muligheter for å øve seg i fritidstilbud. Ungdommenes løsrivelse bør understøttes av foreldrene. Foreldrene må følge dem til arenaene hvor løsrivelse kan finne sted. I dette er det en selvmotsigelse, og det er vanskelig både for foreldren og ungdommene. [25]

Mer om formål og hensikt med vennegruppen og hvordan du kan støtte barnet ditt i kapittel 3.1.2.

2.3.6. Veien til løsrivelse er sårbar - betydningen av uavhengighet

"Hva skjer med en person som ikke kan løsrive seg fra familien? Hvor mange lever hjemme hos mor og far. Som forblir avhengige av foreldrene, og som blir begrenset av familiens daglige miljø?

Det er noen som idealiserer - (...) - et slikt liv. " [26]

Unge med funksjonshemninger ønsker å bli uavhengige av foreldrene. Dette betyr at de har et behov for å gå ut, og venner blir viktigere. Samtidig er de på mange måter avhengige av familiens støtte. De trenger støtte i hverdagen, til kroppsstell, til vedlikehold av sosiale kontakter, og mye mer.

"Når det gjelder holdning til ens egne ønsker og evner, viser mange ungdommer med utviklingshemming ambivalens: på den ene side ønsker de mer selvstendighet og selvbestemmelse; de ønsker å leve" som alle andre"; men jo mer de blir klar over det faktum at de er avhengige av støtten deres foreldre tilbyr dem, jo mer føler de at de mister tryggheten. " [27]

Foreldrenes omsorg var, og er fortsatt viktig. Men ambivalensen trekker dem tilbake inn til familiens kjerne. I et slikt spenningsområdet blir unge mennesker med utviklingshemming enda mer berørt enn andre ungdommer. Ønske om løsrivelse er svært sårbart. Foreldrene kjenner til ungdommens avhengigheter, og dette behovet endrer seg ikke, selv om tenåringen ikke lenger vil ha foreldrenes hjelp. [28] I slikt henseende er barnet med utviklingshemming avhengig av foreldrene når det gjelder å flytte hjemmefra. Foreldrene må selv planlegge for en løsrivelse og samtidig må de utvikle nye fremtidsperspektiver for seg selv.

Dette reiser spørsmålet om hvem som skal gi den nødvendige støtten til personen i fremtiden. Foreldrene er ofte de som må definere mål, fart, og framgangsmåte i en løsrivelsesprosess.

Hva som kan hjelpe foreldre til å "slippe taket" er beskrevet i kapittel 4.

For foreldrene finnes det flere vanskeligheter i det å veilede barnet sitt på en god måte gjennom ungdomstiden. Slike oppgaver er ofte sosialt formidlet. Foreldrene vet fra barnet er lite at tiden for ungdommens utflytting fra foreldrehjemmet kommer, og dette kan medføre ambivalente følelser hos dem. Foreldrene bør akseptere barnet som det er. Samtidig bør de sørge for at ungdommen får gode muligheter for utvikling innen sosiale ferdigheter og livsmestring. Dette betyr stort press på foreldrene. Et barn bør fungere så godt som mulig ute i samfunnet.

For eksempel er det leit for alle, når et barn plutselig skriker i det offentlige rom. Om små barn oppfører seg slik, så er det akseptert. Men om en funksjonshemmed ungdommer har samme adferd, aksepters det i mindre grad. Hvor mye uønsket adferd tolereres i det offentlige rom? "Negative reaksjoner fra f.eks. slektninger eller fra offentligheten, kan utfordre familienforholdet, slik at familien isolerer seg, og holder seg mest mulig for seg selv (..), og barnet fastholdes da i sin avhengige og autonome rolle som utviklingshemmet. [29 ]

"Hvilke handlinger er akseptable, og i hvilke situasjoner?" Slike vurderinger er ikke lette å gjøre, fordi ungdommer trenger utfordringer. Og disse er noen ganger forbundet med risiko. På grunn av daglige begrensninger, er unge mennesker ofte i mindre i stand til å beskytte seg mot skader. Overbeskyttelse kan hemme og svekke en naturlig utvikling. Det kan gå så langt at verden der ute synes for farlig for disse ungdommene, og dette binder dem da enda nærmere foreldrene. Men vanskelige -opplevelser er også viktige. Om utviklingsoppgaven og frigjøring blir permanent utsatt til senere, vil løsrivelse bli vanskeligere. Hjelp fra eksterne personer må da bli enda sterkere. [30]

I en løsrivelsesprosess må unge mennesker takle sin egen frykt for hva som kan skje, vanligvis er de klar over foreldres bekymringer. Frykt hos foreldre er ofte usagt, men fortsatt merkbar for ungdommen. Dette kan gjøre unge mennesker med utviklingshemming enda mer bekymret, spesielt om de mister foreldrenes støtte. Derfor, hvis ønskene vedrørende en egen livsstil truer forholdet til foreldrene for mye, bør man forsøke å avverge konflikten. Det letteste er å skape tettere bånd med foreldren, men da må man forstå et en avhengighet forsterkes. [31]

Det kan være nyttig å snakke med ungdommen om din og hans frykt og å oppmuntre ham til å oppdage verden "alene".

Finn ytterligere informasjon om løsrivelse i modulen "Kommunikasjon".

Mer om støtte i kapittel 3.1. og 3.3.

AKTIVITET:

"Mobilitetsopplæring"

Sammen med barnet ditt kan du utvikle øvelser på å finne fram til ulike steder. Se på denne lenken som en veileder: Mobility training

^{Foto: Pixabay.com}

2.4. Referanser

1 Senckel Barbara (2015), Mit geistig Behinderten leben und arbeiten. C.H.Beck, München. S. 211

2 Havighurst, Robert J (1949): Adolescent Character and Personality, Chicago

3 Hurrelmann, Klaus; Bauer, Ullrich: Einführung in die Sozialisationstheorie, Beltz, 2015

4 Streeck-Fischer, Annette (2004): Adoleszenz – Bindung – Destruktivität, Bucheinband, Klett-Cotta, Stuttgart)

5 Senckel, Barbara (2015): Mit geistig Behinderten leben und arbeiten. C.H.Beck, München. S. 180

6 Albert, Mathias; Hurrelmann, Klaus; Quenzel, Gudrun: Jugend 2015: 17. Shell Jugendstudie. Shell Deutschland (Hg)

7 Albert, Mathias; Hurrelmann, Klaus; Quenzel, Gudrun: Jugend 2015: 17. Shell Jugendstudie. Shell Deutschland (Hg)

8 Papastefanou, Christiane (2000): Der Auszug aus dem Elternhaus. Ein vernachlässigter Gegenstand der Entwicklungspsychologie - In: ZSE : Zeitschrift für Soziologie der Erziehung und Sozialisation 20,S. 55-69

9 Fend, H. 2005. Entwicklungspsychologie des Jugendalters Taschenbuch. WS Verlag für Sozialwissenschaften. 3. Aufl. Wiesbaden. S. 309

10 Senckel, Barbara (2015): Mit geistig Behinderten leben und arbeiten. C.H.Beck, München. S.93

11 Wetzstein, T.A.; Erbeldinger, P.I.; Hilgers, J.; Eckert, R. (2005): Jugendliche Cliquen. Zur Bedeutung der Cliquen und ihrer Herkunfts- und Freizeitwelten. Springer. S. 20f

12 Budde, J.;Debus, K.; Krüger,S.(2011): Ich denk nicht, dass meine Jungs einen typischen Frauenberuf ergreifen würden. Intersektionale Perspektiven auf Fremd- und Selbstrepräsentationen von Jungen in der Jungenarbeit. In: Gender: Zeitschrift für Geschlecht, Kultur, Gesellschaft; Jg. 3, S. 119-127.

13 Fend, H. 2005. Entwicklungspsychologie des Jugendalters Taschenbuch. WS Verlag für Sozialwissenschaften. 3. Aufl. Wiesbaden. S. 309

14 Klauss, T./ Wertz-Schönhagen, P. (1993): Behinderte Menschen in Familie und Heim – Grundlagen der Verständigung und Möglichkeiten der Kooperation zwischen Eltern und Betreuern. Weinheim

15 Ekert, B.; Ekert, C. (2010): Psychologie für Pflegeberufe. Thieme, Stuttgart

16 Senckel, Barbara (2015): Mit geistig Behinderten leben und arbeiten. C.H.Beck, München. S.97

17 Lempp, R.: Lebensphasen – Lebensorte. Schwierigkeiten des Erwachsenwerdens für geistig behinderte Menschen. In: Wacker, E./ Metzler, H. (Hrsg.): Familie oder Heim. Unzulängliche Alternativen für das Leben behinderter Menschen? Frankfurt/Main 1989, S.152-168

18 Senckel, Barbara (2014), Entwicklungsfreundliche Beziehung

19 Senckel, Barbara (2015): Mit geistig Behinderten leben und arbeiten. C.H.Beck, München. S.98

20 Langner, Anke 2009: Behindert werden in der Identitätsarbeit. Jugendliche mit geistiger Behinderung – Fallrekonstruktionen. Wiesbaden: VS-Verlag

21 Hennies, I.; Kuhn E. J. (2004): Ablösung von den Eltern. In: Wüllenweber, Ernst (Hg.): Soziale Probleme von Menschen mit geistiger Behinderung. Fremdbestimmung, Benachteiligung, Ausgrenzung und soziale Abwertung. Stuttgart: Kohlhammer. S.135

22 Senckel, Barbara (2015): Mit geistig Behinderten leben und arbeiten. C.H.Beck, München. S.97f

23 Giedd, Jay (2002), Psychiater: Interview https://www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/shows/teenbrain/interviews/giedd.html

24 Senckel, Barbara (2015): Mit geistig Behinderten leben und arbeiten. C.H.Beck, München. S.100

25 Uphoff, G; Kauz, O; Schellong, Y (2010): Junge Menschen mit geistiger Behinderung am Übergang zum Erwachsenwerden – Bildungsprozesse und pädagogosche Bemühungen. In: Zeitschrift für Inklusion, Ausgabe 01/2010

26 Klauss, T. (2015): Menschen mit geistiger Behinderung – Ablösung vom Elternhaus (Winnenden 13 11 2015 S.15)

27 Klauss, T. (2015): Menschen mit geistiger Behinderung – Ablösung vom Elternhaus (Winnenden 13 11 2015. S.15)

28 Hennies, I.; Kuhn E. J. (2004): Ablösung von den Eltern. In: Wüllenweber, Ernst (Hg.): Soziale Probleme von Menschen mit geistiger Behinderung. Fremdbestimmung, Benachteiligung, Ausgrenzung und soziale Abwertung. Stuttgart: Kohlhammer.

29 Thiersch, H. : Lebensweltorientierte Soziale Arbeit, 1992, 9. Auflage, Weinheim 2014

30 Havighurst, Robert J (1949): Adolescent Character and Personality, Chicago

31 Hennies, I.; Kuhn E. J. (2004): Ablösung von den Eltern. In: Wüllenweber, Ernst (Hg.): Soziale Probleme von Menschen mit geistiger Behinderung. Fremdbestimmung, Benachteiligung, Ausgrenzung und soziale Abwertung. Stuttgart: Kohlhammer

3. Hvordan støtte barnet mitt

Foto; IB Sued-West gGmbH

"Så lenge barnet er lite, har familien ofte et tett nettverk, og man får mange tilbud om hjelp: Rådgivningsentre, foreldregrupper, tidlig intervensjonssentre og mer. Men når barnet blir eldre, føler foreldrene seg ofte mer alene. [...] Foreldre gruppene oppløses, fordi barnas funksjonshemming, og den enkeltes utvikling er så ulik. Familiens interesser endres, og man kan gli fra hverandre. Søsken vokser og modnes gjennom puberteten, og de tar nye roller overfor det handikappede barnet. Dette kan være vanskelig for foreldrene å akseptere. Den unge med utviklingshemming endres også. Ungdommen utvikles gjennom puberteten, og viser nye adferdsmessige egenskaper, ofte fordi personen ønsker en større medbestemmelse og selvstendighet. Men en person med utviklingshemming er mer avhengig av foreldrene sine enn andre: Hvordan kan en person „kutte navlestrengen“ og samtidig leve med avhengighet til familien? "[1]

Hvordan kan jeg støtte barnet mitt frem mot voksenlivet, slik at det kan leve et selvstendig og lykkelig liv til tross for sine spesielle behov? Hva kan jeg bidra med? Hva kan jeg lære han/henne? Hvordan kan jeg fremme en personlige utvikling, en livsplan og uavhengighet?

Dette kapittelet omhandler hvordan du kan støtte barnet ditt i følgende utviklingsoppgaver/utviklingsnivåer:

• På vei til egen identitet (3.1.)
• Planlegging av livsfaser (3.2.)
• Om uavhengighet (3.3.)

Video: "Hvordan Bianca vokste opp”

3.1. På vei til en egen identitet

^{Foto: Pixabay.com}

Dette kapittelet gir deg forslag og ideer om hvordan du kan hjelper barnet ditt til å utvikle egen identitet. Følgende punkter blir vurdert spesielt:

• Legg merke til adferd som gir signaler om løsrivelse (3.1.1.)

• Å være en del av en gruppe (3.1.2.)

• La dem eksperimentere (3.1.3.)

3.1.1. Legg merke til adferd som gir signaler om løsrivelse

En påminnelse: For det første må foreldrene innse at deres barn begynner å bli voksen. Noe som ikke alltid er så lett for personer med utviklingshemming, da de ofte har en utvikling som ikke samsvarer med andre ungdommer på samme alder, se også kapittel 2.3.1.
En ungdom i puberteten med utviklingshemming har kanskje ikke nådd det samme utviklingsnivået som en annen/ mer moden personlighet.

"Derfor kan omsorgspersonen møte en ungdom med utviklingshemming som strever med kjemper for egenverd, frihet, og oppfører seg som en „trotskij“, men som samtidig oppfører seg som et lite barn som trenger kroppskontakt, kosing, og som lider av separasjonsfrykt. Her er det viktig å ta alle nivåer av utvikling seriøst, og møte ungdommen i de behovene han har her og nå. Dette krever evnen til å justere kontaktnivået hele tiden: Hvis de symbiotiske ønskene hersker, bør de tas i betraktning, hvis den unge personen utvikler et annet/ høyere nivå, bør han møtes der. Dette er den beste måten for ham å utvikle hele sin personlighet ". [2]

I denne konteksten er det nyttig å fokusere oppmerksomheten på fysiske endringer hos personen. Endringene i utviklingsprosessen begynner med den fysiske utviklingen. Tegn på fysiske endringer er for eksempel menstruasjonen, eller stemmeskiftet. Disse "tegnene" er referansepunkter, og viser til en nyorientering, en ny utviklingsfase, som igjen medfører nødvendige endringer i foreldre barn relasjonen.

Hvordan kan du støtte barnet her:

• Gjør barnet ditt oppmerksomhet på endringene, og hjelp ham eller henne til å forstå dem.
• Benytt fysiske endringene som en anledning til å utvikle et rituale, eller gi en gave. For eksempel, kjøp en gave som representerer det nye i livet eller lag et „sertifikat“ for utviklingen, og dermed har du bevisstgjort endringene!

• Vis barnet ditt at du er stolt over denne utviklingen.

De fysiske endringene kan også bety endringer i adferd. Som beskrevet i kapittel 2.3.3, fremvises adferds-endringene på ulike måter og kan derfor være vanskelige å gjenkjenne som tegn på frigjøring. [3] En ekspert påpeker, med rette, at personer med utviklingshemming ofte mottar liten tilbakemelding på sin sosiale oppførsel. Ulike tiltak (ytre reguleringstiltak) kan igangsettes, eller man kan tolerere deres atferd. Reguleringstiltak vil gjøre at ungdommene i en viss grad kan utvikle litt selvregulering. Det er ganske små krav i så måte. Det er derfor ikke alltid noe diskusjon om hvordan de unge får en mulighet til å gjøre en forskjell selv.

Hvordan kan du gi støtte?

• Hvis du er i tvil, ta opp konflikter om løsrivelsen, uavhengighet og snakk med personen om dette.

• Gi den unge medhold noen ganger, som et uttrykk for egen vilje, selv om du vet at konsekvensene ikke alltid er heldige. La den unge erfare konsekvensene, innen trygge rammer - selv men mulige negative konsekvenser.

• Godta og støtt ønsket om privatliv – for eksempel en lukket soveroms-dør.

• Ikke benytt barnets kognitiv nivå som et mål for løsrivelse og utvikling.

• Vær oppmerksom på barnets intellektuelle ressurser og mangler for muligheten til å mestre prosessene. Støtt den unge ved å snakke med ham om disse tingene og gi en emosjonell/ følelsesmessig støtte.

• Kunsten er å gi rom for prøving og feiling, uten at du som forelder eller lærer, trekke deg følelsesmessig vekk fra den unge!

3.1.2. Være en del av en gruppe, og ha intime relasjoner.

Som beskrevet i kapittel 2.2. og 2.3.4., er relasjoner og erfaringer i vennegruppen en viktige ressurser for en god personlighetsutvikling i ungdomsårene. Det kan allikevel forekomme spesielle vansker og hindringer for personer med utviklingshemming.

Hvordan kan du støtte barnet ditt?

• Støtt opp om kontakter med jevnaldrende grupper, også utenfor skole og arbeidsplass.
• La barnet planlegge aktiviteter med venner, og støtt dem i deres planer - selv om de ikke alltid oppfyller dine forventninger.
• Godta hvordan gruppen er, selv om du ikke liker alt ved gruppen.
• Ikke overdramatiser skiftende vennskaper og uvennskap.
• Forsøk å organisere nødvendig hjelp og deltagelse med andre i forbindelse med vennegruppen.
• Lær barnet ditt nyttige vennskaps-ferdigheter. Tillat at ungdommene er alene uten at støttepersoner tilstedet. Tillat for eksempel at de unge kan trekke seg tilbake til rommet sitt uten tilsyn fra voksne.

Seksuell utvikling er et spesielt følsomt tema, og et dilemma for mange foreldre. De ønsker at ungdommen skal ha seksuelle opplevelser, men samtidig har de et ønske om å beskytte ungdommen mot overgrep. Imidlertid er seksuelle erfaringer i vennegruppen viktig for en seksuell utvikling av ungdommen.

Eksperter skriver: Utdannelse (seksualundervisning) og erfaring i forhold til jevnaldrende beskytter mot misbruk. [4] For mer informasjon, se modulen "Seksuell helse".

3.1.3. Å kunne eksperimentere

^{Foto: Pixabay.com}

Hvorfor er utforsking og eksperimentering viktig?

Utforsking og eksperimenter initierer læringsprosesser og aktiverer læring av sosiale ferdigheter. Beslutninger må gjøres i de konkrete situasjonene. "Hvordan skal jeg oppføre meg?" Den enkelte må ta ansvaret for sine beslutninger. Slike prosesser utfordrer og fremmer ulike delene av personligheten. Samtidig er slik utforskning forbundet med risiko, og omsorgspersonene må vurdere hvilke risikoer de forventer for sine barn og for seg selv.

En ekspert sier: "Unge voksne med utviklingshemming må utsettes for normale livsrisikoer, slike utfordringer medfører betydelige utviklingsmuligheter innen identitet og personlighetsutvikling." Men slike utfordringer fører ofte til dilemmaer for foreldre, fordi farene er ganske reelle.

Likevel: "Erfaring og opplevelser bidrar til å utvikle en realistisk oppfatning av seg selv. En slik oppfatningen bidrar til å akseptere at man må kunne gjøre erfaringer, noe som er forutsetningen for enhver læring – manglende evner vil alltid representere en fare for personen" [5]

Hvordan kan du støtte barnet ditt her?

• Involver deg i mulige konflikter, men hold deg på et følelsesmessig stabilt nivå. [6]

• Konflikter har alltid utviklingsmuligheter, fordi de er tegn på en forhandlingsprosess mellom foreldre og unge voksne. [7]

• Konflikter gir også muligheter til distanse, det fremmer ulike synspunkter og argumenter. [8]

• En kamp om regler kan bli til en separasjonskonflikt. Foreldre har mer "makt" og de kan insistere på regler. Her ville det være viktig at opprøret noen ganger medfører suksess for ungdommen. [9]

• La barnet ta risiko, for eksempel røyking, gå på diskoteket, reise alene, håndtere lommepenger eller går ut med en venn som de kan utvikle et forhold til. [10]

Hvorfor er private rom så viktige?

Personer med utviklingshemming opplever nesten alltid å være under tilsyn. De er knapt i noen private rom. "Noen opplevelser må være mulige uten foreldres samtykke." [11]

Også når det gjelder individuelle vennskap og kjærlighetsforhold, er det ofte foreldrene, som (med de andre foreldrene) gjør avtaler og organiserer tjenester som kjøring til og fra.

Hvis den unge personen tillates å delta i aktiviteter og opplevelser uten foreldre, kan det antas at en løsrivelse fra foreldrene vil bli mer vellykket og positiv.

Barn som opplever situasjoner uten direkte kontroll, hvor de kan erfare egen styrke og svakhet uten å være avhengig av andre, beskrives til å ha en tendens til å utvikle en egen følelse av identitet og autonomi. [12]

Hvorfor er eksterne støttespillere viktige?

Profesjonelle støttespillere har mulighet til å gi de unge ny erfaringer (autonomi), for eksempel i det å møte venner uten foreldre, å gå på kino, eller bare samtale og å utveksle ideer. Foreldrene og familie føler ofte lettelse over at den unge har et nettverk. [1. 3]

Hvis personen allikevel trenger assistanse (følge): Er det en forskjell om moren, eller faren følger et kjærestepar til kinoen, eller om for eksempel en offentlig ansatt gjør dette? Det utgjør også en forskjell når en gruppe unge personer med utviklingshemming går til diskotek til vanlige tider (fra kl. 23.00), selv om de har med profesjonelt ansatte som følge.

Du vil lære mer om eksterne støttespillere i kapittel 4.

3.2. Livsløps planlegging

^{Foto: pixabay.com}

Video:

«Hva er viktig i livet for meg?»

Spørsmål om fremtidsplanlegging (livsplanlegging) kommer ikke alltid på en tid der foreldrene og de unge er forberedt. På den ene siden må det tas viktige beslutninger om mulig opplæring, faglig utvikling, og livsformer. På den annen side er de unge allerede opptatt med endringer. De erfarer, for eksempel at det finnes mange avsluttede forhold, for eksempel at skolegang avsluttes, legemidler endres, eller ved overgang til egen bolig. Endringer i boligmiljøet kan også dempe motivasjonen for å lage langsiktige planer. For å komme nærmere personens ønsker "kan metoden for personlig planlegging av planer (PZP)", også benyttes for mindre mål, se kapittel 5.1.

Dette kapittelet omhandler livsplanlegging i overgangen til voksen. Her beskriver vi spesielt arbeid, opplæring, mestring av helse, og behandling.

Arbeid / utdanning

Profesjonelt og pedagogisk, hvor mange valg har personer med utviklingshemming egentlig?

Avhengig av alvorlighetsgrad eller type funksjonsnedsettelse, vises curriculum vitae (CV) ofte at en ofte er forhåndsdefinert og institusjonalisert. I noen få tilfeller finnes spesifikke tilbud til funksjonshemmedes, for eksempel for personer innen autismespektrumforstyrrelse. Men hvis den unge ønsker å jobbe i et åpent arbeidsmarkede (som er et mål i FNs konvensjon om rettigheter til funksjonshemmede), krever dette mye utholdenhet og energi fra foreldrene for å skape en ekstraordinær individuell løsning.

Se nærmere på informasjon i kapittel 5 og modulen "Menneskerettigheter", særlig i kapittel 4 "Sysselsetting for personer med utviklingshemming " .

Denne sjekklisten kan kanskje hjelpe deg med å holde en struktur: Sjekkliste for yrkesarbeid: Checklist for vocational preparation.

Bolig

Tiden for å flytte ut av foreldrehjemmet er - lik ungdommer uten utviklingshemming - oppfattet som gunstig når man skal begynne å arbeide, eller skal begynne på videre studier. En endret livssituasjon kan godt være kombinert med en utflytting fra foreldrehjemmet. [14]

Det ideelle ville selvsagt være å vente til barnet utvikler en egen motivasjon for å flytte hjemmefra. Dette er ikke alltid mulig, og foreldrene må vise en deltakelse i prosessen for å oppnå en utflytting.

Man bør være oppmerksom på at profesjonell omsorg ikke kan tilby samme nærhet og omsorg som foreldrene. Men dette kan være bra, da det tilsvarer hva enhver annen ung voksen opplever, og må lære: å erfare nye "verdener" og få nye "referanser".

For å unngå kriser er det imidlertid viktig at flytting ikke skjer alt for tidlig, for å unngå „å skade dem“. Man bør derfor i størst mulig grad venter til ungdommene selv vil forlate hjemmet.

"Ønsket" om å flytte ut, bør komme fra begge parter - hvordan kan du som forelder vekke motivasjonen? Dette er en balansegang: man må kanskje lokke, presse litt – men benytt så lite press som mulig! [15]

Noen ganger må prosessen skje raskere på grunn av avstanden til et opplæringssted eller arbeidet, eller på grunn av spesielle behov. Det kan også oppstå begrensninger, for eksempel at der er lang ventetid for å få egen bolig.

Hvis planene er "forhåndsbestemte", vil personen ikke alltid oppfatte flyttingen som en del av sin selvbestemmelse og som en frigjøringsprosess. De blir primært „kastet ut av reiret“. Dette kan være følelsesmessig vanskelig for foreldrene. "Å være aktiv for å motivere et barn til utflytting, kan utløse ambivalente følelser, og det krever noen ganger en omdefinering av ens rolle og ansvar." [16]

Helse / behandling

Personer med utviklingshemming og / eller multifunksjons-nedsettelser har ofte flere kroniske sykdommer, eller de er disponert for å utvikle akutte sykdommer. Flere har spesielle behov når det gjelder bistand, omfang og kvalitet i omsorg fra helsevesenet.

Spesielt er dette alvorlig i overgangen fra pediatrisk til ungdoms-medisinsk behandling, og så til voksen-medisinsk behandling. Mange foreldre blir noen ganger sjokkert over det nye miljøet, og helt nye måter man arbeider med i voksen-medisinen. Noen barn mister kontakten med de spesialiserte helsetjenester når de slutter å benytte pediatriske tjenester.

Effektive behandlings-strategier er etablert for noen pediatriske og ungdoms-medisinske tilstander, men dette eksisterer kanskje ikke i et voksen-medisinsk felt. I Norge har vi barne- og voksen-habilitering som ofte følger personen i overgangene.

En grunn til at man må flytte fra pediatrisk til voksen-medisin, er at forventet levealder har økt for noen sjeldne sykdommer, på grunn av en bedre medisinsk behandling. Voksen-medisin har allikevel ikke alltid god nok praksis for denne gruppen. [17]

I noen land (Tyskland, England) finnes det medisinske sentre for voksne med nedsatt funksjonsevne som skal sørge for en fortsatt omsorg for pediatriske pasienter i voksen alder, og dermed lette overgangen fra „hjem til hjem“. I Norge kan habiliteringstjenesten for voksne hjelpe i slike prosesser

Foreldre har ofte en ekspertstatus overfor barnets spesielle sykdommer. "Siden disse pasientene ikke forventes å bli uavhengige når de er voksne, beholder foreldrene sin stilling som de ansvarlige, og må da finne pålitelige kontakter i voksen-medisin, som har tilstrekkelig forståelse, tid og faglig kompetanse til å overta den komplekse omsorgen for personen/ pasienten samt å respektere foreldrenes "ekspertrolle".

• Foreldre er derfor viktige partnere i det å delta aktivt i prosessen med livsplanlegging, samt følge den unge voksne videre i livet.

• For å rådgi unge i deres livsplanlegging, samt å utvikle mål, kan du sammen med andre utvikle en individuell personlig plan (IP).

I kapittel 5 kan du lese om hvilke profesjonelle tjenester du og ungdommen ditt kan få hjelp ifra.

3.3. Om uavhengighet

^{Foto: Pixabay.com}

I dette kapittelet finner du forslag til hvordan du kan støtte personen i en prosess mot større uavhengighet. Følgende områder vil bli diskutert mer detaljert:

• Fremme styrke (3.3.1.)

• Finne nye læringsområder (3.3.2.)

• Få tillit til eksterne personer som møter barnet (3.3.3)

AKTIVITET: "Utvikling av aktivitetskort"

a.) Bestem/vurder en husholdningsaktivitet som barne lærer, eller tar over.
b.) Opprett ett aktivitetskort sammen med barnet ditt.
Et eksempel på et aktivitetskort: Rengjøring av et bad Cleaning a bathroom

^{Foto: pixabay.com}

3.3.1. Oppmuntre til styrke

Unge mennesker trenger å utvikle en sterk selvtillit!

"Vanligvis vil et godt utseende, sportsaktiviteter og venner bidrar til økt selvtillit. Unge personer emd utviklingshemming må bli kjent med egen styrke, og samtidig må de takle egne svakheter, for eksempel med et utseende som kanskje ikke samsvarer med det konvensjonelle idealet om skjønnhet." "De må kunne gjøre dette mer enn andre og akseptere å være annerledes og likevel være seg selv." [18]

^{Foto: IB Sued-West gGmbH}

For å utvikle slik styrke trenger barn med alvorlige funksjonshemminger støtte. Det er viktig å respondere til barnets individuelle situasjon, samt finne en balanse mellom støtte og krav. Spesielle støttetiltak er utviklet for spesielle former for funksjonshemning, for eksempel er TEACCH-konsepte utviklet for barn innen autismespekterforstyrrelser.

Nye trender i psykologifaget og i utdanninger – vektlegger i større grad personens ressurser, enn mangler. Dette vises i tilnærminger som for eksempel salutogenese og bygging av motstandsevne, dette har ført til en mer ressursorienterende holdning. Ressurser den enkelte har er faktorer som kan styrke folk i en situasjon!

"De kan etableres både i personen selv (personlige ressurser), og også overføres til miljøet (miljøressurser). Hvis ressursene er uttalt, støtter de en menneskelig utvikling - også ved å kompensere for underskudd og utviklingsforstyrrelser". [19]

Alle har resursser!

Hos noen personer er de tydelig uttalt, hos andre er de mindre uttalt. I noen tilfeller er de mer "slumrende", og fremdeles uoppdaget. Når folk blir spurt om personlige styrker, har de ofte et uklart og lite overbevisende svar, mange må tenke lenge og hardt.

Så hvordan har du tenkt å benytte din styrke, hvis du ikke er klar over dem? Ved å søke etter dem (vær en skattejeger!):

• Gjør det til din oppgave å identifisere, og benytte barnets styrke og evner. Nyttige spørsmål er: Hva er barnet ditt veldig bra til? Hva er veldig lett for personen? Har personen noen spesielle ferdigheter?

• Snakk med familie, venner og bekjente. Deres synspunkt fra en annen vinkel, kan være av stor betydning og det kan åpne for nye perspektiver!

• Det er viktig at du blir oppmerksom på dine styrker gang på gang, trener dem og fremfor alt, aktivt benytter dem. Som med all trening, gjør øvelse mester.

Vær kreativ og visualiser personens styrke, for eksempel ved å utvikle en collage, eller samle „styrker og ressurser“ i en „skattekiste“ som kan hentes frem etter behov.

• Sammenlign barnet ditt mindre med andre barns fremskritt, men se på han eller henne subjektivit! Den beste måten å holde orden på utviklingen er å regelmessig utarbeide små fremdriftsplaner (små mål som evalueres) og rapporteres.

• Hvert menneske har ressurser, som er mer eller mindre aktivert, som er tilgjengelige for å håndtere ulike livssituasjoner! [20]

• Oppmuntre egne talenter fordi forventninger til suksess påvirkes av hvor mye vi tror på egen styrke! [21]

• Se etter rollemodeller og eksemplariske mennesker for å håndtere funksjonshemming i voksen alder! – Rollemodeller kan styre våre handlinger i ønsket retning. Imitasjon er en av de tre viktigste måtene man kan lære av! "Modeller viser deg at det du fortsatt anser som umulig i tankene dine, det har lenge vært en realitet i virkeligheten."

Ungdommen kan utvikle en veldig frustrasjon hvis han mangler muligheter for å utvikle uavhengighet. [22]

Hvordan kan du støtte barnet ditt her:

• Vær oppmerksom på at oppmuntring til mer selvstendig, ikke betyr at barnet skal forlates. [23]

• Hvordan kan unge få erfaring med å kunne stå „på egne føtter“ - selv med støtte fra andre mennesker - men på en slik måte at de selv er "i sentrum"? Lag insitamenter for dette! [24]

3.3.2 Finne nye læringsfelt

^{Foto: IB Sued-West gGmbH}

Foreldrene til personer med utviklingshemming kan plutselig bli konfrontert med personens ønsker, for eksempel det æ ønske seg førerkort. Noe som ikke nødvendigvis ikke alltid er realiserbart. Det legges vekt på "ikke nødvendigvis" fordi det ikke finnes en regel om dette: Ofte kan man bli imponert over evnene til unge personer med utviklingshemming. Selv om sjansene for suksess kan være små, er det ikke bra å spare barnet ditt for skuffelser, eller for enhver pris hindre det fra å teste ut nye ting. Det finnes foreldre som lot den unge voksnet ta en time med øvelseskjøring. Det gikk ikke bra, men i det minste ga de personen sjansen til å prøve. "[25]

Læring foregår ubevisst i mange hverdagssituasjoner. Erfaringskunnskap, eksperimentering, teste ut, absorbere og benytte informasjon - bak ulike aktiviteter er det en læringsprosess. Læring betyr å dele, skape, diskutere og knytte informasjon. Læring betyr å være aktiv. Det krever nysgjerrighet og motivasjon fra den enkelte.

Målet med all læring er å forbedre livskvaliteten ved å øke evnen til å handle i en sosial, profesjonell og privat sammenheng. Læring er en livslang, levende prosess, som fører til et mer reflektert forhold til seg selv, med andre og verden. [26]

"Nye utfordringer - skaper vanskeligheter i hverdagen!"

Hvordan kan du støtte barnet ditt:

• Gi ikke automatisk bistand! Dine barn trenger motstand. De kan ikke få alt uten å gjøre noe selv. For å lære å ta ansvar, er det viktig at barna dine lærer noe for seg selv. [27]

• Har du noen ideer fra den daglige rutinen, hvor du kan bidra til at de blir mer selvstendige? Eksempler: Få dem til å lage sin egen lunsj, legge sammen klærne sine, stå opp uten at du behøver å vekke dem. Selv om resultatene ikke er perfekte med en gang, så gjør øvelse mester!

• Mer uavhengighet, eller en følelse av egenmestring kan være en motivasjon for å utføre andre oppgaver. Barn som har måttet løse mange problemer selv, har vist seg å være lykkeligere! [28]

• For å skape en følelse av mestring, er det viktig å tilrettelegge for utfordringer og gi oppgaver som i utgangspunktet er enkle å fullføre og som kan deles inn i små trinn.

• Disse oppgavene gjør det tydelig/ klart hva barnet ditt kan og ikke kan gjøre, hvor hans eller hennes utviklingsmuligheter ligger, og hvor hans eller hennes begrensninger er. Inkludert begrensninger som er relatert til funksjonshemmingen.

^{Foto: IB Sued-West gGmbH}

"Dra nytte av muligheter til utdanning"

"Dra nytte av muligheter til utdanning/ pedagogiske muligheter!"

Opplæringsmuligheter bidrar til å tilpassing av livets krav. Når det gjelder personer med utviklingshemming, har voksenopplæring en oppgave med å tilrettelegge for nye og gamle erfaringer, [29] gi kunnskap, og gi støtte til selvbestemmelse, og utforming av ens liv. [30] Informasjon er viktig for å ta avgjørelser.
Spesielt har personer med utviklingshemming ofte problemer med å ta avgjørelser, fordi de sjelden har fått mulighet til å velge. Et selvbestemt liv betyr imidlertid at beslutninger, med mulige alvorlige konsekvenser, må gjøres igjen og igjen, for eksempel beslutningen om en jobb. [31]

Hvordan kan du støtte barnet ditt:
• Foreldre bør oppfordre unge til å oppdage og følge sine egne interesser eller aktivt reagere på endringer i hverdagen.

• Gi utdanningsmuligheter.

3.3.3. Bygg opp tilliten til andre personer som møter barnet

Støtte fra andre i ungdomsårene bringer inn nye fasetter:

Unge mennesker med utviklingshemming trenger å gjøre egne erfaringer uavhengig av foreldrene sine, for eksempel med vennegrupper (kapittel 2.3.5.). Slike erfaringer hjelper også foreldrene til å "gi slipp" på ansvar, og de kan utvikle nye relasjoner til barnet sitt.

Barnets selvtillit styrkes gjennom det å overvinne utfordringer, mot og tillit øker. Jo oftere barnet ditt får muligheten til å prøve ut (erfaringsrom) og å mestre ting, jo bedre lærer de å håndtere frustrasjoner, og selvtilliten kan øke.

Igjen og igjen opplever foreldrene at ting som erfares (flere ganger), vil føre til bedring, og det bli lettere å forholde seg til nye mennesker. [32]

Forholdet til nye personer har den fordel at rutinene kan endres. Selv små endringer i prosessen kan kreve en ny forståelse og adferd. En endret "opplevelse", undersøkelse av personen og hans styrker og svakheter finner sted, løsrevet fra tidligere tilknytning og avhengighet.

Hvordan kan du støtte barnet ditt:

• Er det oppgaver og roller som kan overføres til andre familiemedlemmer og personer?

• Det er viktig at andre hjelpere støtter personen i dens utvikling og eksperimentering. Dette kan skape nye utviklingsrom.

• Lurer du på hvilke av dine oppgaver som kan overføres til nye støttespillere eller tilbud?

^{Foto: Chiara Welker}

3.4. Referanser

1 Beyer, I. (2013): Unser Kind wird erwachsen. Das Eltern-Magazin der Bundesvereinigung Lebenshilfe. 1. Auflage 2013. Hrsg. Lebenshilfe e.v., Marburg. S.7

2 Senckel, Barbara (2015): Mit geistig Behinderten leben und arbeiten. C.H.Beck, München.

3 Fischer, U. (2006): Bindung und Ablösung bei schwer geistiger Behinderung. In: Bundesvereinigung Lebenshilfe (hrsg.). Schwere Behinderung – eine Aufgabe für die Gesellschaft! Marburg,S. 273 – 283

4 Achilles, Ilse 2010: „Was macht Ihr Sohn denn da?“ Geistige Behinderung und Sexualität. Ernst Reinhaldt Verlag, München, Basel. 5. Überarbeitete Auflage.

5 Uphoff, Gerlinde (2018): Interview im Rahmen des Projekts ELPIDA am 20.02.2018

6 Senckel, Barbara (2015): Mit geistig Behinderten leben und arbeiten. C.H.Beck, München.

7 Fend, H. 2005. Entwicklungspsychologie des Jugendalters Taschenbuch. WS Verlag für Sozialwissenschaften. 3. Aufl. Wiesbaden. S.78

8 Dreher & Dreher 2002 in Schultz, A. (2010): Ablösung vom Elternhaus. Bundsvereinigung Lebenshilfe (Hrsg.)

9 Uphoff, Gerlinde (2018): Interview im Rahmen des Projekts ELPIDA am 20.02.2018

10 Agthe-Diserns, C. / Mercier, M. 2001: Erwachsen werden und Behinderung – Brüche und Bezüge. http://insieme.ch/wp-content/uploads/2010/03/d_542_Erwachsen_werden.pdf / 12.02.2018

11 Uphoff, G; Kauz, O; Schellong, Y (2010): Junge Menschen mit geistiger Behinderung am Übergang zum Erwachsenwerden – Bildungsprozesse und pädagogosche Bemühungen. In: Zeitschrift für Inklusion, Ausgabe 01/2010

12 Ekert, B.; Ekert, C. (2010): Psychologie für Pflegeberufe. Thieme, Stuttgart. S.74

13 Eckert, A. (2007-2) Familien mit einem behinderten Kind. Zum aktuellen Stand der wissenschaftlichen Diskussion. Quelle, In: Behinderte Menschen, (Nr. 1 / 2007) 1, S. 40 – 53

14 Fehlhaber, C. (1987): Ablösungskrisen bei geistig behinderten Jugendlichen. In. Lempp, R. (Hrsg.): Reifung und Ablösung. Bern, Stuttgart, Toronto, S. 157-160

15 Uphoff, Gerlinde; Kauz, Olga; Schellong, Yvonne (2010): Junge Menschen mit geistiger Behinderung am Übergang zum Erwachsenwerden - Bildungsprozesse und pädagogische Bemühungen. In: Zeitschrift für Inklusion, Ausgabe 01/2010 online unter: http://bidok.uibk.ac.at/library/inkl-01-10-uphoff-bildung.html zuletzt geprüft 21.05.2018

16 Klauss, T. (2015): Menschen mit geistiger Behinderung – Ablösung vom Elternhaus (Winnenden 13 11 2015 S.10)

17 Wikipedia" Transition (Medizin) --- Wikipedia Die freie Enzyklopädie ,2018 "https://de.wikipedia.org/w/index.php?title=Transition_(Medizin)&oldid=173730848", Zugriff am 23. April 2018

18Retzlaff: Familien-Stärken: Behinderung, Resilienz und systemische Therapie. Stuttgart, Klett-Cotta, 2010. S.244

19 Kiso, C. / Lotze, M. / Behrensen, B.(2014): Ressourcenorientierung in KiTa & Grundschule. nifbe-Themenheft Nr. 24, Im Eigenverlag

20 Kiso, C. / Lotze, M. / Behrensen, B.(2014): Ressourcenorientierung in KiTa & Grundschule. nifbe-Themenheft Nr. 24, Im Eigenverlag

21 Friedrich, S. (2010). Entwicklung einer ressourcenorientierten Haltung. In T. Möbius & S. Friedrich (Eds.), Ressourcenorientiert arbeiten. Anleitung zu einem gelingenden Praxistransfer im Sozialbereich (pp. 39-‒50). Wiesbaden: VS-Verlag.

22 Schatz 1998, 135 in Schultz, A. (2010): Ablösung vom Elternhaus. Bundsvereinigung Lebenshilfe (Hrsg.).

23 Agthe-Diserns, C. / Mercier, M. 2001: Erwachsen werden und Behinderung – Brüche und Bezüge.http://insieme.ch/wp-content/uploads/2010/03/d_542_Erwachsen_werden.pdf / 12.02.2018

24 Uphoff, Gerlinde (2018): Interview im Rahmen des Projekts ELPIDA am 20.02.2018

25 Denis Vaginay, Arzt und Dozent für Klinische Psychologie http://insieme.ch

26 https://oebib.wordpress.com/2010/11/03/lernort-bibliothek-%E2%80%93-zwischen-wunsch-und-wirklichkeit-teil-3/ Zugriff am 05.05.2018

27 www.praxis –jugendarbeit.de Zugriff am 28.04.2018

28 www.praxis –jugendarbeit.de Zugriff am 28.04.2018

29 Uphoff, G; Kauz, O; Schellong, Y (2010): Junge Menschen mit geistiger Behinderung am Übergang zum Erwachsenwerden – Bildungsprozesse und pädagogosche Bemühungen. In: Zeitschrift für Inklusion, Ausgabe 01/2010

30 Fornefeld, B. (2000): Einführung in die Geistigbehindertenpädagogik. München, Basel. S.119

31 Döbling, K.(2004): Förderung von Selbstbestimmung und Integration von Menschen mit geistiger Behinderung, München, Disserta Verlag, Hamburg

32 Uphoff, Gerlinde (2018): Interview im Rahmen des Projekts ELPIDA am 20.02.2018

4. La dem gå - Hva betyr løsrivelse for foreldre?

Dette kapittelet vil hjelpe deg til å:

• håndtere kommende endringer i familien.
• kunnskap for å endre (aktivt) rollen som forelder.
• tenk på hvilke støttetjenester og ansvar som kan overlates til andre.
• gjenspeiler fordelene og ulempene med "foreldre i rollen som advokat".
• se betydningen av møtene med andre foreldre, og muligheten for utveksling mellom foreldre.

Det er viktig å vite at løsrivelse ikke betyr at man bryte forbindelsen til egne barn. Barnet vil alltid ha et forhold til foreldrene. Jo mer stabile forhold det er i familien, desto sterkere blir det når barnet flytter ut. [1] Samhørigheten blir ikke kuttet, den blir endret, den blir på et vis gjenoppbygget.

"Løsrivelse omfatter all utvikling i foreldre-barn-forholdet." [2]

Mange foreldre tenker på barnas utflyttingen fra foreldrehjemmet som løsrivelse. Men den første separasjonen i barnets liv skjer lenge før utflyttingen. "Fødsel etterfølges av selvstendighet på flere områder, som det at barnet lærer å gå, utvikling av egen vilje (de forferdelige tenårene) etc. er milepæler i en stadig mer økende uavhengigheten fra foreldrene." [3] En logiske konsekvensen på vei til autonomi er egen leiligheten, eller tilhold i en vennegruppe. Som forelder skal du være stolt av prestasjonen din. Du har klart å la barnet ditt vandre ut til verden. Melankoli og frykt hos barnets kan endres til stolthet: Melankoli, som en konsekvens av at barndommen er over, det intense forholdet til foreldre kommer ikke tilbake, frykt for endringene i eget liv og undring av det voksne barnets nye identitet.

"Vi gjennomår mange overganger i våre liv, men kanskje den med de mest vidtgående konsekvensene er overgangen til voksenlivet." [4]

For ungdommen er ikke løsrivelse bare en utviklingstid, men komplementær også for foreldre. "For begge sider er løsningen et stadium av fortid, og ny orientering, og betegner en identitetskrise ikke bare for barnet, men også for foreldrene." "Om løsrivingsprosessen ikke kommer igang (forblir uløst) begrenser de unge foreldrenes ny- orientering, like så mye som foreldres uløste ny- orientering hindrer foreldrenes løsrivelse. "[5]

4.1. Justering av familiens system - Omstilling av foreldrenes rolle

empty nest

^{Foto: Pixabay}

"Hvordan kan jeg fylle rollen som foreldre til et nå voksent barn?" "Hva betyr personens utflyttingen for resten av familien?"

Overgang til voksenlivet, og det at barnet flytter ut betyr en enorm forandring for foreldrene.

"Det ville være ideelt hvis begge parter (foreldre og ungdommer) hadde nok tid til å utvikle seg langsomt mot ulike retninger, til all avhengigheter ble borte, og kontakter skjer på frivillig basis. En slik ideelle løsrivingsprosessen er likevel svært sjelden i virkeligheten, som oftest er det en tid med tung følelsesmessige smerter ". [6]

Det finnes dessverre nesten aldri en riktig tid for utflytting, det er svært sjelden. Enten vil ytre levekår som besøk til en bestemt bolig, eller personlige problemer bidrar til en for rask løsrivelse. Foreldrene får som regle liten tid til å tilpasse seg den nye situasjonen. Eller på den andre siden, at barnet blir boende hjemme svært lenge, og noen blir boende hos foreldrenes hele livet.

Ifølge utviklingspsykologen Bronfenbrenner, forstås flytting som en "økologisk overgang" fordi "en person forandrer sin stilling (i det økologisk forståtte miljøet) ved å endre rolle, livsområde eller begge deler." [7] Dette fører alltid til en rolleendring.

Årsaken til at en krise kan oppstå fordi "funksjonshemmede barn ofte er sentrale i foreldrenes liv." [8] I årevis har man fokusert på en person, denne vektleggingen har også bidratt til familiens stabilisering. [9]

Når et barn forlater hjemmet, kan det være spesielt vanskelig for kvinner å leve med overgangen, fra aktiv til passivt moderskap, sier familieterapeut Bettina Teubert. Mødrene føler seg ofte unødvendige og overflødige, og de kan få en tomhetsfølelse. Deltakelse i selvhjelpsgrupper kan gjøre det lettere for mødre å komme over en slik tomhetsfølelsen, eller begynne å jobbe, for eksempel. "Det tomme redet“ utløser ikke en sykdom, men er en konsekvensen av en normal reaksjon med positive og negative aspekter, men de berørte personene snakker ofte om" depresjon "og" sorgarbeid ". [10]

Når barnet har flyttet ut i fra foreldrenes bosted, kan skjulte problemer fremkomme. For eksempel kan det vise seg at foreldrenes parforhold kun er opprettholdt gjennom barnet, og når barnet flytter brytes forholdet. Eller far, som plutselig kan føle sjalusi overfor friheten som ungdommen nå får, begynner å sørger over egen tapte ungdom. Og ikke minst de unge selv, som er helt ukjente med ansvar for eget liv, de må lære å leve sitt liv på en måte som er riktig for dem. [11]

Hvis foreldrene utsetter barnets utflytting, på grunn av eksterne faktorer, eller ved at de søker en bolig for det voksne barnet, må begrunne dette for eksempel overfor myndighetene, kan de få en opplevelse av " at de gir bort" barnet. "Å fremskynde en utflytting kan utløse ambivalente følelser hos foreldrene. [12] "Man kann føle at man „har kastet barnet ut av redet!" Hvis disse følelsene ikke bearbeides, kan dette føre til problem for foreldrene. Ubehaget i situasjonen kan overføres til boenheten/ institusjonen. Foreldre kan begynne å tenke at „de gjør alt galt." (Uphoff 2018)

Når foreldre og familiemedlemmer aktivt deltar i overgangsprosessen, utveksler ideer og nyorientere seg mot en økende kontakt med eksterne hjelpere, kan overgangsfasen bli mestres godt.

Hvis sønnen eller datteren ønsker å leve og bli hos dem så lenge som mulig, eller hvis foreldrene beholder hovedansvaret for dem, bør de omdefinerer sin egen rolle og ansvar, dette vil også være viktig for å nå frem til en ny likevekt.

Følgende punkter kan bidra til å endre familiestrukturen og tilpasses nye roller:

• Aktiv diskusjon i familien, utvikling av nye felles strategier, åpenhet i forhold til følelser og behov.

• Refleksjon over egen rolle, perspektiver, behov og handlingsmuligheter.

• Oppdag nye sider ved din partner, og vis interesse for andre familiemedlemmer; søsken legger ofte egne behov til side som en "automatisk" væremåte, noe som kan ha pågått i årevis

• Samarbeid med andre foreldre

• Nyt tiden med partneren, og sett av tid bare for dere to (for paret).

• Tillat dere å kjenne på sorgfølelser. Det er et vanlig symptom på endring. Søk profesjonell hjelp hvis det forekommer søvnløshet eller andre tegn på depresjon.

• Skap et stabilt sosialt miljø, samvær med gode venner og familie letter endringene.

• Finn igjen nye og gamle interesser.

• Det er nå tid for nye prosjekter.

• Se også sjekkliste: Tunge steg i separasjonsprosessen for foreldre LEGG INN LENKEN HER

Dessverre kan vi ikke beskrive/ håndtere søskenes situasjon i denne modulen. Men temaer er viktighet, og vi vil påpeke at relasjonen har bestemte implikasjoner for søsken som i økende grad blir beskrevet i faglitteratur.

• Det er nå mer tid til nye prosjekter, hobbyer eller en god bok.

4.2. Gi støtte / finn andre støttespillere

"Alle sier, at jeg skal slippe taket, men ingen vet hva barnet mitt egentlig trenger".

En mor sa dette i en samtale om uflytting fra foreldrehjem til ny bolig. Det kreves styrke å la barnet flytte uansett behov.

Video: "Hvor viktig er tjensteyterne for meg."

Hvert barn er unikt, har en individuell personlighet, egne ønsker og forskjellige temperament. Personer med utviklingshemming har begrensede evner, avhengig av utviklingsnivå.

På grunn av ulike typer utviklingshemning og syndromer, er spesielle behov og spesielle bestemmelser nødvendig. Et barn med autisme trenger en annen støtte enn et barn med Downs syndrom. Mens det autistiske barnet kan være vanskelig å få kontakt med/ opprettholde kontakt, må ungdommer med Trisomi lære at det ikke er akseptabelt å legge/ flette armer rundt halsen på alle. [13]

Uavhengig av støtten man trenger, kan det være greit å overføre bestemte ansvarsområder til eksterne fagpersoner/ hjelpere - ingenting trenger å være permanent. Støtten man trenger kan være svær ulik. Den kan dekke et bredt felt - fra et enkelt tips fra en ekspert, til en mer langsiktig sosial-emosjonell omsorg.

Eksterne fagpersoner kan hjelpe personen med selvutvikling, utvikling av uavhengighet og livsplanlegging, de kan også være "medfølger" i relasjonsbygging mellom foreldre og "barnet".

Overgangen fra litt hjelp fra fagpersoner, til full overføring av ansvar kan være et skritt på veien til løsrivelse.
En annen mulighet er for eksempel at et barn med dyp utviklingshemming kan få hjelp i hjemmet, hjemmetjenester. Først og fremst kan dette være en måte for familien å få mer tid til andre nødvendige oppgaver, mer fritid for deg selv. Det kan oppstå usikkerhet i overgangen her også. Noen prosesser endres, men det er en mulighet for barnet også, til å motta nye læringsimpulser.

En annen mulighet er å bli kjent med fremtidige tjenesteytere før du som forelder gir opp alt ansvar. Tillitsbygging krever tid. Det er viktig å gi nødvendig tid både til deg selv og andre.

Planlegging av fremtidige levevilkår må inneholde en aktiv deltakelse fra de unge voksne med utviklingshemming. Om utviklingsnivået tillater det, bør de være med å bestemme boligform, med hvilke gruppemedlemmer - og om det er mulig - (og ideelt sett hvilke tjensteytere de vil leve med i fremtiden).

Slike beslutningsprosesser kan bare lykkes hvis personen med utviklingshemming har deltatt i medvirkning tidligere i livet. [14]

Psykolog dr. Rüdiger Retzlaff sa at det er lettere å gi slipp på noe, hvis du mottar noe. "[15] Hvis overføring av ansvar skjer ved en ansvarsfordeling, og man ser det fra dette synspunkt, er det en lettelse for foreldrene, og det gir en ny mulighet for barnet.

Hva kan hjelpe deg:

• Søk støtte blant familie, venner og fagpersoner i god tid før barnet/ personen flytter.
• Ta deg tid til å bygge opp den nødvendige tilliten til de nye hjelperne.
• Ta små skritt for å ikke overbelaste deg selv og ditt barn.
• Ta også en titt på ledige stillinger/ sjekklisten for yrkesarbeid.

4.3. Foreldre som „verge“ - Bevissthet om fordeler og ulemper

^{Foto: Pixabay.com}

Når barnet blir 18 år, regnes det som voksen, og kan da ta egne beslutninger om egne interesser. Dette bør man tenke over, hvis for eksempel en ung voksen bestemmer seg for å ivareta egen økonomi fra en dag til en annen, og være ansvarlig for eventuelle utgifter.

Ungdommen, like så vel som foreldrene, må skille mellom foreldre- myndighet, og ansvar som formelt verge.

^{Foto: Pixabay.com}

Det å få oppnevnt en verge innebærer at en person får hjelp til gjøremål vedkommende trenger å utføre, slik at personen kan fungere på lik linje med andre i samfunnet. Vergemål vil være aktuelt i tilfeller hvor en person på grunn av sinnslidelse (herunder demens), psykisk utviklingshemming, rusmisbruk, alvorlig spilleavhengighet, eller alvorlig svekket helbred ikke er i stand til å ivareta økonomiske eller personlige interesser. Vergemålet skal tilpasses vergehaverens behov, og skal ikke være mer omfattende enn behovet tilsier.

For å sikre at interessene til vergehaver blir ivaretatt på best mulig måte skal oppdraget utføres etter gjeldende lover og regler. I tillegg skal fylkesmannen gi vergen et oppdrag som er tilpasset vergehavers behov. Dette kalles et mandat. Vergen skal for øvrig ta hensyn til vergehavers ønsker og vilje.

Det er ulike typer verger:

Du er verge som forelder til egne barn under 18 år. Verge er den eller de som har foreldreansvaret.
Du kan bli oppnevnt som verge for barn uten foreldre, eller hvor foreldrene av ulike grunner ikke kan ivareta hele eller deler av vergeansvaret.
Du kan bli oppnevnt som verge for voksne.
- Du kan bli oppnevnt som verge for familiemedlemmer eller andre i bekjentskapskretsen som har behov for vergemål.
- Du velger å bli oppnevnt som verge som utfra et ønske om å bidra. Noen påtar seg også vergeoppdrag som en del av sitt lønnede arbeid.

Videre skilles det mellom alminnelige verger, faste verger og verger for nærstående:

Alminnelige verger er frivillige som kan ha ett eller flere oppdrag knyttet til seg og tar på seg oppdrag først og fremst utfra et ønske om å gjøre en samfunnsnyttig innsats. De alminnelige vergene er gjerne familiemedlemmer eller andre nærstående til vergehaveren. Det kan være en nabo, en venn eller en tidligere arbeidskollega som stiller opp som verge.

Faste verger er verger som engasjeres på langvarig basis, og som gjerne er verge for flere personer. De faste vergene kan karakteriseres som profesjonelle verger, i motsetning til alminnelige verger.

Nærstående verger er oppnevnte verger som er i nær familie med vergehaver (forelder, barn, ektefelle eller samboer). Publisert 11. desember 2017 | Oppdatert 04. september 2018

En voksen person med utviklingshemming har samme rettigheter som alle andre mennesker, men han har også rett til mer beskyttelse, hvis behovet for støtte er vurdert av en juridisk myndighet.

Avhengig av utviklingshemming og evner, kan det være lurt å søke om verge for enkelte områder. Disse områdene kan være - avhengig av behovene til den enkelte - kun være gjeldende over en viss tid, eller gjelde kun et økonomisk forhold. Dersom kravene i vergemålsloven er oppfylt, så skal ønskene til den personen være vurdert. Vergemål Norge: https://www.vergemal.no/

I mange tilfeller ønsker foreldre å være verge for sitt voksne barn. Hvis personen ikke er uenig i dette forslaget, vil en juridiske myndighet utnevne dem til verger, så lenge dette er personens ønske.

Foreldrene må være klar over at vergeforholdet kan føre til interesse- og rollekonflikter: Som verge må de være klar over fordeler med å få hjelp fra en verge. For denne "fordelen" fører til noe nytt: Behovene og ønskene til barnet er basert på hvilke ordninger/ arrangementer de ønsker i sitt liv. Dette kan avvike fra oppfatningene til mor eller far, men likevel kan ønskene være innenfor en rimelig mulighetsramme. Er personen virkelig utsatt/truet av bestemte handlinger?

Foreldre kan alltid prøve å overbevise de voksne barna om egne oppfatninger i livet, verge eller lovgiver kan ikke ha en slik rolle!

Det vil alltid være tilfeller der verger må overprøve personens valg. For eksempel, hvis en person med utviklingshemming ikke klarer å håndtere økonomien. Innkjøp som er gjort via internett eller telefonsalg kan trekkes tilbake etter en avtale. En kontrakt for en mobiltelefon kan være ugyldig, og mobiltelefonen må returneres som en konsekvens. Som foreldre vil du føle ditt voksne barns motstand og sinne, og dette kan overføres til andre felt. Hvis en (ikke familiær) verge tar over denne oppgaven, vil de negative følelsene bli rettet mot denne vergen istedenfor mot foreldrene. Foreldrene kan da heller ta over omsorgen og refleksjonen i situasjonen.

Den omsorgen som foreldrene føler er nødvendig å gi det voksne barnet, overgår i stor grad forvaltningen og avgjørelsen til en verge!

Dersom en eksternt verge utnevnes av vergemålsavdelingen hos Fylkesmannen, så må verge handle i samarbeid med tilsynet om utgifter og andre beslutninger. Skulle tilsynet ikke være enig med vedtakene, er foreldrene tilgjengelige som støttepersoner.

Hva kan hjelpe deg:

• Reflektere over hvilke effekter overtakelsen av et vergemål kan ha for barna dine.
• Godta opplæring for verger, hvis du tar på deg oppgaven.
• Finn en verge, som du og barnet ditt stoler på.
• Vær der for barnet ditt, selv om du overlater det juridiske ansvaret til en verge.

Norge: Informasjon om vergemål https://www.vergemal.no/

4.4. Finn støtte til deg selv

lesen

^{Foto: Pixabay.com}

Det at barn vokser opp, betyr store endringer for foreldrene.

Vanligvis har barn med nedsatt funksjonsevne ofte hatt behov for mye plass i familielivet. Derfor er det viktig å finne et nytt perspektiv etter at de voksne barna har flyttet ut. Å sørge over fortiden, eller hindre nye endringer hjelper ikke.

Spesielt mødre kan være utsatte, de har vært opptatt av å følge opp barnet sitt i lang tid, og har som regel ikke har vært i lønnet arbeid, de har også ofte større vanskeligheter med å komme tilbake i jobb. De lider oftere over den endrede familiesituasjonen enn andre i familien. [16]

Her finner du noen tips som kan hjelpe deg:

• Tillat deg selv å gi rom for følelser. Ta en dag fri, ikke la deg overvelde av presserende problemer og sorger med tanke på jobb, men tenk at du selv kan gjøre noe aktivt for å endre situsjonen [17]
• Alt forandrer seg i livet, folk har muligheten til å gjennomføre endringer. Som forelder trenger du en innsikt om dette.
• Dine individuelle ressurser kan være god helse, ferdigheter til å løse problemer, en grunnleggende optimisme, humor, innsikt/ selvbevissthet, følelsesmessig stabilitet og mange flere. Det er en viktig støtte for deg selv å være klar over styrken og kreftene du har [18]
• Like viktig er kontakten med de ansatte som tar over omsorgen for barnet. Med økt tillit til dem, blir løsningen enklere
• Det er godt å slippe det daglige ansvaret, du har nå mye annet å fylle tiden din med
• Møt andre foreldre, høre om lignende erfaringer, dette hjelper ofte. I vanskelige situasjoner kan felles bekymringer hjelpe deg med å orientere deg videre, se fremover og slik oppnår du en stabiliserende effekt for deg selv. "[19]
• Ta sjansen på å få råd fra „eksperter“ og ta imot profesjonell støtte hvis du har problemer. Lytt til deres potensielle løsninger - eller snakk med personer som ikke er direkte involvert i situasjonen for å kunne få et objektivt syn på saken." [20]
• Hver person har rett til fritid og egne aktiviteter. Dårlig samvittighet hjelper ingen.
• Vær oppmerksom på egne grenser. Ved pågående depresjon hjelper det å konsultere kompetente terapeuter. Godta støtte når det er nødvendig. [21]
• Ta en titt på "ledige jobber" igjen senere.

4.5. Referanser

1 Spanhel, D. 2014: Erziehung zur Selbständigkeit in der Familie. In:https://www.familienhandbuch.de/babys-kinder/bildungsbereiche/selbststaendigkeit/ErziehungzurSelbstaendigkeitinderFamilie.php Zugriff am 10.05.2018

2 Fischer, U. (2006): Bindung und Ablösung bei schwer geistiger Behinderung. In: Bundesvereinigung Lebenshilfe (hrsg.). Schwere Behinderung – eine Aufgabe für die Gesellschaft! Marburg,S.281

3 Klauss, T. (2015): Menschen mit geistiger Behinderung – Ablösung vom Elternhaus (Winnenden 13 11 2015. S.37)

4 Heslop, P., Mallett, R. Simons, K. & Ward, L. (2002): Bridging the Divide at Transition. In: IOSR Journal Of Humanities And Social Science (IOSR-JHSS) Volume 17, Issue 3 (Nov. - Dec. 2013), PP 41

5 Klauss, T. (2015): Menschen mit geistiger Behinderung – Ablösung vom Elternhaus (Winnenden 13 11 2015. S.64)

6 Sammer, U. 2004: Kinder werden flügge. Knaur. 2004

7 Bronfebrenner U. (1981): Die Ökologie der menschlichen Entwicklung. Natürliche und geplante Experimente. Klett-Cotta, S. 43

9 Klauss, T. (2015): Menschen mit geistiger Behinderung – Ablösung vom Elternhaus (Winnenden 13 11 2015. S.10f)

10 Lempp, R.: Lebensphasen – Lebensorte. Schwierigkeiten des Erwachsenwerdens für geistig behinderte Menschen. In: Wacker, E./ Metzler, H. (Hrsg.): Familie oder Heim. Unzulängliche Alternativen für das Leben behinderter Menschen? Frankfurt/Main 1989, S.152-168

11 Teubert, B.: http://www.sueddeutsche.de/leben/empty-nest-syndrom-kinder-weg-krise-da-1.2588289-2 Zugriff: 28.02.2018

12 Sammer, U. 2004: Kinder werden flügge. Knaur. 2004

8 Klauss, T. (2015): Menschen mit geistiger Behinderung – Ablösung vom Elternhaus (Winnenden 13 11 2015. S.10f)

13 http://insieme.ch/leben-im-alltag/erwachsen-werden/Zugriff am 20.04.2018

14 Senckel, Barbara (2015): Mit geistig Behinderten leben und arbeiten. C.H.Beck, München S.112

15 Retzlaff, R. (2010): Familien-Stärken. Behinderung, Resilienz und systemische Therapie. Klett-Cotta Verlag, Stuttgart. S. 245

16 Gavranidou, M. (1993): Wohlbefinden und Erwerbstätigkeit im Familienverlauf. In: B. Nauck(Hg.): Lebensgestaltung von Frauen. Weinheim: Juventa, S. 246

17 Kast, V. Lebenskrisen werden Lebenschancen. Wendepunkte des Lebens aktiv gestalten. Freiburg 2006 (4. Auflage von 2000)

18 Retzlaff, R. (2010): Familien-Stärken. Behinderung, Resilienz und systemische Therapie. Klett-Cotta Verlag, Stuttgart.

19 Eckert, A. (2007) Auszug ohne Abschied. Zur Bedeutung von Ablösungsprozessen im "Zusammenleben mit" und dem "Sich-Trennen von" Heranwachsenden mit einer Behinderung. Quelle, In: Behinderte Menschen, (2007) 1, S. 54-64

20 Eckert, A. (2007) Auszug ohne Abschied. Zur Bedeutung von Ablösungsprozessen im "Zusammenleben mit" und dem "Sich-Trennen von" Heranwachsenden mit einer Behinderung. Quelle, In: Behinderte Menschen, (2007) 1, S. 62

21 Sammer, U. 2004: Kinder werden flügge. Knaur. 2004

5. Ekstern støtte

Foto: Pixabay.com

Løsrivelsesfasen føles ofte som et paradoks for unge personer med utviklingshemming:

"Økende selvstendighet krever kompetanse hos ungdommen som ikke alltid er gitt!" - "Foreldre må bistå aktivt i tiltak, for utvikling av en vellykket autonomi og utholdenhet – men må samtidig gi opp kontrollen mer og mer ". [1]

Ungdommene som "er i en komplisert situasjon. De må innrømme at de trenger støtte i prosessen mot autonomi, fra de menneskene de ønsker å bli uavhengige fra". [2]

Når løsrivelsen skjer, og man har akseptert at andre utenifra kommer inn, må støtten være tilpasset deres behov, se kapittel 3.

Foreldre må finne ut hva de vil fortsette å gjøre for personen, og hvilke grenser som skal settes. [3] Overgang og støtte fra familie overføres nå til fagpersoner /hjelpere.

Samarbeide mellom fagpersonene og foreldrene er svært viktig i overgangen for å få en videreutvikling, det har stor innvirkning på hele løsrivelsesprosessen. [4]

Dette kapittelet gir innsikt overgangsprosesser for å hjelpe personer med utviklingshemming til å ta gode avgjøreseler (kapittel 5.1.).
Her vektlegges samarbeid mellom familien og eksterne fagpersoner/ støttesspillere som en ressurs for å revitalisere foreldre og barns relasjon. (kapittel 5.2.).

Video: IB "Hente service"

AKTIVITET:

"Tidlig bør man tenke på flere fordeler med en løsrivelse for barnet."For eksempel: Unngå en plutselig adskillelse. Prøv å planlegg for en rolig overgangstid/ forberedelsestid, eller en tidlig utveksling av informasjon med tjenesteytere.

5.1. Tjenester i overganger fra hjem til hjem

^{Photo:fotolia.com}

Mange foreldre føler seg overlatt til seg selv, når barna vokser opp. [5] Tysk forskning på dette feltet bekrefter at støttetjenester innenfor områder som fritid, utdanning og nettverk ofte er ukjente for foreldre. Ekstern støtte og hjelp virker ofte kompleks og uklar for foreldre, og det er store forskjeller i lokal organisering. [6] En slik kompleksitet kan fører til at foreldrene får orienteringsproblemer som kan føre til at det er vanskelig å ta beslutninger. Rådgivning og koordinering av tjenester mangler ofte. [7] Enkel tilgang til informasjon - for eksempel: hvilke tjenester passer til ulike familiers behov - slik informasjon ville ha vært av stor hjelp for mange! I Tyskland er slike konsulenttjenester nå organisert under et statsstøtte program- (De gir "gratis og uavhengig konsultasjon" § 32 SGB IX). I Norge har vi barn- og voksenhabilitering, foruten hjemmetjenesten i kommunene, som kan bistå familien

Dette kapitlet skal gi deg oversikt over mulige støttetjenester og er delt inn i følgende områder:

• Støttetjenester: vennegruppe / relasjoner / fritid og utdanning (5.1.1.)
• Individuelle møter: Trene autonomi og ferdigheter (5.1.2.)
• Støtte til livsplanlegging: Sysselsetting, overnatting, parforhold (5.1.3.)

5.1.1. Støttetjenester: jevnaldrende / relasjoner / fritid og utdanning

Man kan få hjelp til transport fra støttekontakter, de kan bidra til opprettelse av nye kontakter. De kan også benyttes for å møte til aktiviteter med venner, eller en første "date" uten foreldre. Å gå på kafé eller kino er fine opplevelser som gir selvtillit. Hjelperen kan bidra mer hvis det er nødvendig, for eksempel med å gi tips for å bygge relasjoner, som støtte i samtaler, eller bistå som kommunikasjonsstøtte når det er problemer med språket.

Disse (støttekontakt) tjenestene tilbys ofte av frivillige eller studenter. Ofte er personene i samme alder, dette kan spille en viktig rolle ved at personer med utviklingshemming opplever gode rollemodeller.

Merknad:

• Mange daglige aktiviteter blir trent på sammen med støttekontakten, for eksempel å betale isen, trene på å finen veien for å komme til butikken etc.
• Gode relasjoner, uavhengig av foreldrenes støtte, kan hjelpe unge med utviklingshemming til å utvikle egne, kanskje nye planer, realisere dem, og takle utfordringer.

^{Foto: IB Suedwest gGmbH}

I Tyskland tilbys ofte fritids- og pedagogiske tjenester ofte med et enkelt språk, langsomt lærings tempo, og i mindre grupper. Workshops og sentre for utviklingshemmede, samt andre omsorgsleverandører utvikler ulike tjenester for funksjonshemmede om nyttige emner som førstehjelpstrening, sunn mat, alderdomsutfordringer eller opplæringstrening.

Fritidsaktiviteter er spesielt egnet for å bli kjent med nye mennesker, for eksempel å dyrke sport, delta i kurs, kulturelle eller sosiale arrangementer. Det er viktig at ungdommene velger sine fritidsaktiviteter selv. Jo morsommere aktiviteten er, desto mer motivasjon oppstår for å fortsette med nye ting.

I dag finnes det fritidstilbud, tilrettelagt for personer med utviklingshemming. Fritidsklubber, organiserte arrangementer, eller utenlandsreiser for eksempel til Solgården i Spania. Ved slike aktiviteter kan unge med personer med utviklingshemming ha med assistanse og hjelp, avhengig av behov.

Merknad:

• Deltakelsen i utdannings- og fritidsaktiviteter gir gode muligheter for å oppleve en midlertidig adskillelse fra familien
• For å kunne velge fritidsaktivitet må de unge personene med utviklingshemming få nok informasjon om muligheter som finnes i nærområdet.

5.1.2. Individuell deltagelse: Tren autonomi og ferdigheter

Støttekontakt som gir individuell veiledning kan benyttes for bestemte oppgaver, for eksempel gå på shopping, eller lære å finne fram i nærområdet. Innen utdanning- og fritidsmuligheter tilbys ofte også gruppetrening innenfor bestemte emner.

^{Foto: IB Sued-West gGmbH}

Eksempel: Forberedelseskurs for selvstendig boevne

Ungdom bør få kunnskap og erfaringer som forbereder dem til å velge et sted de vil bo, og hva de vil jobbe med (Tyskland og Sveits):

Kursenes (Tyskland og Sveits) varighet og intensitet er tilpasset deltakerne. Kursene varer mellom ett til tre år, og kan bestås som grunnleggende, eller avanserte kurs. Ofte er det mulighet for å bo i en treningsbolig umiddelbart etter kurset, slik at man kan trene en selvstendig boevne i en egen leilighet, eller i et felles hus, etterpå uten økonomisk risiko (Tyskland og Sveits).

Kursene gir opplæring i både selvstendighet og hushold som matlaging, rengjøring, shopping, kommunikasjon, løsning av konflikter, personlig hygiene, oppførsel i nødstilfeller, håndtering av penger, fritidsaktiviteter, ønsker og drømmer, samt orientering i nærmiljø.

Personlige ferdigheter, individuelle ønsker og mål, men også gruppe aktiviteter har en viktig rolle i kursene. Opplevelser sammen med andre, lærer ungdommene om egen styrke og svakhet.

"En sunn stolthet overfor egne ferdigheter inkluderer også en bevissthet om egen svakheter. Bare selvtillit basert på en slik selvbevissthet er bærekraftig "[8]. Å akseptere svakhe gjør det lettere å aksetptere hjelp, og hjelpen man får er et "mål for autonomi og uavhengighet".

Sammenhenger mellom autonomi, trivsel og hjelp er en avhengighet som kan oppsummeres som følger:

Menneskelig velvære etableres ved en balanse mellom høyest mulig rimelig uavhengighet, og avhengighet som skyldes behov for hjelp. For å realisere uavhengighet er autonomi en uunnværlig forutsetning for menneskelige velvære. [9]

I Norge har mange habiliteringstjenster og kommuner kurs som de kaller "Snart voksen"

AKTIVITET: "Daglige gjøremål"

Hva kan ditt barns dagsplan se ut?
Ta en titt på dette forslaget: Sjekkliste Checklist

^{Foto: IB Sued-West gGmbH}

5.1.3. Støtte tjenester for livsplanlegging

Denne underteksten vil gi deg informasjon om følgende temaer for livsplanlegging:

• Yrkesopplæring, sysselsetting
• Bomuligheter
• Støttetjenester: parforhold, familiekontakt

Men først et eksempel på hvordan du kan komme nærmere barnets ønsker:

Metoden personlige fremtidigs planlegger (PZP)

For å støtte utviklingen av en fremtidsplan og realisering av planer, ble konseptet personlig fremtidsplanlegging (PZP) utarbeidet på slutten av 80-tallet i USA. Formålet med konseptet er at personen selv med sine ønsker og krav bestemmer hvordan livet skal bli, og at det ikke er instituasjonen som setter rammer for livet til den utviklingshemmede personen. Målet er å oppnå god individuell livskvalitet for den enkelte, og ved å inkludere hjelpere blir personen mer integrert i samfunnet. [11]

Hovedmetoden til PZP er fremtidsplanleggingen i samarbeide med hjelpere. Her er hovedtrinnene: [12]
• Familie, venner, eksperter, kolleger som vil være støttende under den fremtidige planleggingen, blir identifisert
• Ansvarlig planlegger (ungdommen) inviterer disse menneskene inn til et møte slik at de inkluderes i planleggingen
• Moderator ser til at ungdommen er i fokus, og at hennes drømmer og mål blir repektert
• Moderator skriver logg om det enkelte trinn i prosessen
• Alle hjelpere er viktige fordi de må bidra med kreative løsninger og synspunkter, samt hjelpe planleggeren (ungdommen) med å realisere trinnene i planen for å nå målene

Eksempel: Melanie Bros-Spähn.

Hennes spesielle ferdigheter som "tilstedeværelse og karisma" er blitt vektlagt som en karriereforutsetning under PZP-prosessen. Resultatet er at Melanie daglig besøker institusjoner og gir assistanse til utvikling av planer. Innholdet i videoen viser planleggingen (PZP):

Yrkesopplæring, sysselsetting

Noen ungdommer har klare mål, andre har ingen anelse om hva de ønskes å arbeide med i fremtiden. Den enkeltes ønske om arbeid kan være urealistisk. Ungdommer med utviklingshemming har ofte store vanskeligheter med å evaluere seg selv.

^{Foto: IB Sued-West gGmbH}

Merknad:

• Tenk tidlig på fremtidig arbeid og mulighet for opplæring for barnet ditt. Det er svært viktig å vurdere barnets interesseområder, styrker og svakheter. Yrkesopplæring og jobbtrening kan gi gode opplevelser.

•Du bør behandle personens ønsker på en kreativ måte. Se på hans/hennes evner og ønsker som ideer til helt nye muligheter.

I EU-landene er støttetjenestene for sysselsetting svært ulike. Kun generell informasjon skrives her. Mer informasjon om arbeid finner du også i modulen Menneskerettigheter.

Å kunne delta i arbeidslivet er i stor grad nøkkelen til gode levekår, og "arbeid for alle" er et sentralt samfunnspolitisk mål. Likevel er det mange som opplever at de ikke får et arbeid de er - eller kan bli - kvalifisert til. NAV har flere tiltak og virkemidler de kan vurdere hvis det er fare for å falle ut av arbeidslivet eller ønske om å komme i jobb. Dette er listet opp i forskrift om arbeidsmarkedstiltak (med hjemmel i arbeidsmarkedsloven) Tiltakene skal være basert på individuell vurdering, og skal blant annet kunne styrke kompetansen og kvalifisere til arbeid, øke muligheten for ordinært arbeid og hindre at arbeidstakere faller ut av arbeidslivet. (Naku )

Varig tilrettelagt arbeid (VTA) i skjermet virksomhet er statlig arbeidsrettede tiltak som reguleres i Forskrift om arbeidsmarkedstiltak med hjemmel i arbeidsmarkedsloven. VTA skal gi tiltaksdeltakerne arbeid som bidrar til å utvikle deres ressurser gjennom kvalifisering og tilrettelagte arbeidsoppgaver. Fra og med 1.1.2006 kunne VTA også benyttes i ordinære virksomheter (VTAO). VTA-tiltaket er rettet mot personer som mottar eller i nær fremtid ventes å få innvilget uføretrygd etter folketrygdloven, og som har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. (NAKU)

Kjennetegn ved deltakerne i VTA
VTA skulle i utgangspunktet være et tilbud til personer med utviklingshemming. Tiltaket har i dag flere målgrupper. Den vanligste diagnosen er psykisk utviklingshemming, fulgt av personer med psykiske lidelser. Gruppen med psykiske lidelser er økende. Gjennomsnittsalderen for deltakerne i VTA er synkende. Andelen personer med utviklingshemming i VTA-tiltaket har gradvis gått ned. Andelen voksne utviklingshemmede som deltok i tiltak som i dag kalles VTA, økte fra 15 til 30 prosent i perioden fra 1989 til 2001, for deretter å gå ned fra 30 til 13 prosent i perioden 2001 til 2010 (NAKU)

Ca. 34,5 prosent av personer med utviklingshemming i yrkesaktiv alder (16-67 år) har et VTA-tilbud, men andelen varierer mye fra fylke til fylke. Datagrunnlaget bygger på registerdata fra de kommunale administrasjonene og NAV Datavarehus. Ifølge Engeland og Langballe (2017) har 21,7% av alle voksne personer i alderen 20 til 69 år som er registrert med utviklingshemming, et VTA-tilbud. Datagrunnlaget er samlet inn ved elektronisk spørreundersøkelser til alle kommunene, hvorav 51,9 % besvarte undersøkelsen. Registerdata er hentet fra befolkningsregistre i SSB, IPLOS og NAVs databaser. Ifølge Wendelborg m.fl. (2017) har 20,1% av personer med utviklingshemming mellom 18 og 66 år et VTA-tilbud i skjermet virksomhet. Datagrunnlaget i registerstudien er hentet fra databasen i FD-trygd, samt fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). (NAKU)

Merknad:

• Husk å gi god hjelp når du starter med en yrkesopplæring. Problemer, med som for høye krav, konsentrasjonsvansker og konflikter med kollegaer er normalt i begynnelsen. Det er viktig å få hjelp raskt og å reagere umiddelbart.
• I Norge tilbyr en del butikker og verksteder også mer tilrettelagte arbeidsplasser.

• For barnet ditt, avhengig av det nødvendige støttenivået, kan et besøk i en barnehage være et godt alternativ for noen. For eksempel å være forberedt på arbeidslivet eller å følge en daglig struktur.

• Bolig

"Det er store forskjell i utviklingshemmedes barns oppvekst. Når foreldrene „slipper“ barnet, lar de ikke ham eller hun forlate hjemmet uforberedt, de overlater personen til andre omsorgspersoner. Spesielt om barnet har en alvorlig utviklingshemming, kan foreldrene få en følelse av at de skyver barnet vekk fra seg. Men å hjelpe det voksne barnet over i en bolig, for eksempel, er ikke et kompromiss, men i mange tilfeller et skritt mot mer selvstendighet. " [1. 3]

^{Graphics: IB Sued-West gGmbH}

Utflytting til egen leilighet betyr at mange ungdommer med utviklingshemming skal over i et voksenliv, selv om de er avhengige av permanent støtte og hjelp.
Hvis barnet ønsker å bli boende i familien, er det viktig at personen blir så uavhengig som mulig - både for den utviklingshemming og for foreldrene. Dette er viktig med tanke på at foreldrene blir eldre, og i fremtiden vil være i stand til å håndtere barnets omsorgsbehov. Da må man avgjøre hvordan barnet ønsker å leve, og hvor han eller hun vil bosette seg.

Antall mulige boformer har økt i løpet av de siste årene: Man skiller mellom ulike ambulante tjenster for dem som bor i egne leilligheter, boliger med personale gjennom hele døgnet, eller gruppeboliger med individuell støtte. [14] Støtten tilpasses individuelle behov. Det kan være 24 timers pleie, eller støtte bare på dagtid, eller kun på bestemte definerte tider.

I Tyskland har man også medelevergrupper der for eksempel studentene bor sammen med personer som har kognitive begrensninger, det finnes også delte hus som inngår i samfunnet som sosiale innkvarteringsprosjekter (eksempelvis generasjonshus).
Vanligvis gir personale bistand etter behov om natten, både tilsyn og rådgivning, som for eksempel med å finne en leilighet, holde leiligheten i orden, botrening og økonomisk planlegging, bistå ved personlig krise og konflikter, ved kontakt med offentlige kontorer og arbeidsgivere, helsetjenester og legebesøk.

Unge voksne med psykisk utviklingshemming trenger mye støtte når de velger å flytte hjemmefra.

Følgende oppgaver er svært nyttige for foreldrene og ungdommene å tenke gjennom: [15]

• Snakk om ulike boligkonsepter.
• Samle informasjon og vurdere individuelle behov.
• Besøk utvalgte boliger, og om mulig gjennomfør et midlertidig opphold.
• Når du flytter inn, blir det foreldrenes oppgave å gi de ansatte i boligen informasjon om personen med utviklingshemming, og hans eller hennes behov, interesser og utfordringer i tilfelle dette ikke er mulig å formidle for personen selv.
• Forberedelse og hjelp til flyttingen kan føre til et positivt endring og positive erfaringer, hvis foreldre og hjelpere gjør denne prosessen sammen med ungdommen. [16]
• De ansatte i boligen må samarbeider tett sammen med verge hvis foreldrene og ungdommen samtykker til dette.

• Støttetjenester: parforhold, familieforhold

Seksualitet, partnerskap, og ønske om å få barn. Det er anbefales å konsultere habiliteringstjensten for voksne for å vurderer kompleksiteten av disse emnene. En reflekterende prosess må innledes og følges opp. Menn og kvinner med utviklingshemming må lære å evaluere sine evner som foreldre. For eksempel hva det betyr i detalj å være ansvarlig for et barn hver dag.

^{Foto: IB Sued-West gGmbH}

Merknad:

Gi barnet/ den unge voksne muligheten til å utvikle partnerskap, og snakk med ham eller henne om dette. Vennskap eller kjærlighetsforhold hjelper ofte personen i løsrivelsesprosessen fra familien. De kan finne nye relasjoner og lærer å samhandle i et nye miljøer.
• Seksualundervisning er en grunnleggende forutsetning for den enkelte (også som beskyttelse mot seksuelt misbruk). Kunnskap om prevensjon er viktig, og personen bør være i stand til å forhindre graviditet på et selvstendig grunnlag.

• Personen bør delta i kurs om samliv og seksualitet. I Norge kan man kontakte habiliteringstjenesten, de har samlivskurs.

• Foreldre bør tillat at personen med utviklingshemming deltar i seksulaundervisning.
• I Tyskland kan enkelte personer med lett utviklingshemming bli foreldre. Forelderen må da samtykke til å motta profesjonell støtte i form av "assistent foreldre". I Norge er det ikke vanlig at personer med en psykisk utviklingshemming diagnose blir foreldre.

Vennligst se etter mer informasjon i modulen "Seksuell helse", f.eks. eller "kvinners reproduktive og seksuelle system".

5.2. Ressurser for gjenoppbygging av forholdet

^{Foto: IB Sued-West gGmbH}

"Unge mennesker med stort hjelpebehov må finne sin vei mot et eget liv, selv om dette blir i en ny form. «Endelig er jeg min egen sjef», sa en ung mann da han satt i sin egen lille leilighet. Dette uttrykker hans ønske om å bli voksen, og å leve et selvstendig liv. Men han sa også: "Jeg følger godt med foreldrene mine". Løsrivelse betyr ikke at man avviser foreldrehjemmet. Kontakten viser at foreldrene har gjort ting på en riktig måte. De har gjort det mulig for personen å utvikle en nødvendig selvtillit for gå videre i livet. "[17]

I dette kapitlet finner du ut hvordan tjenesteytrere fra hjemmetjensten kan bli hjelpere for foreldre - barn relasjonen når det skjer endringer. Følgende elementer vil bli forklart i dette kapittelet:

• Relasjonen gjenoppbygges (5.2.1.)
• Utvikling av gjensidig tillit (5.2.2.)
• Deling av ansvar og risiko (5.2.3.)

5.2.1.
Relasjonen gjenoppbygges

Løsrivelsesprosessen kan forstås som en prosess for å "revitalisere forholdet" mellom alle deltakerne.
Når barnet utvikler seg langsomt, kan maktforholdet fremtre som et mer „ovenfor og nedad“ forhold. Kontakten mellom deltakerne blir mer uavhengig av hverandre fremover, og mer frivillig [18]

Foreldre har, mer eller mindre, tett kontakt med andre barn som flytter ut hjemmefra, man kan trene på det samme overfor personer med utviklingshemming. Vanlige aktiviteter som invitasjoner til middag og telefonsamtaler. Gjennom slike aktiviteter utvikler man nærhet og bånd til barnet sitt.

Den nye situasjonen bringer flere nye muligheter for å ha et godt familieliv, men bare i mindre grad enn tidligere. [19] De profesjonelle omsorgsarbeiderne kan bli en viktig sosial støtte, en ressurs i løsrivelsesprosessen.

Når relasjonen gjenoppbygges under de nye vilkårene og overgangene, er det viktig at det er god kontakt mellom "systemene" - (for eksempel familie og hjem).

Dette betyr at erfaringer og adferdsstrukturer som en person har lært i ett system, kan benyttes i et annet systemer. Videre er det viktig at personen kan ha innflytelse og delta i utformingen av det nye systemet. [20]

Grafikk: IB Sued-West gGmbH

5.2.2. Utvikling av gjensidig tillit

Når barnet/personen skal flytte trenger du som foreldre tillit til de som skal følge personen videre. Det er viktig å gi prosessen tid, slik at tillit kan etableres. [21]

Det er viktig å akseptere at en utflytting, en løsrivelse, og en etablering i nytt hjem er en kompleks prosess: I denne prosessen har deltakerne ulike interesser og behov. Foreldrene ser på seg selv som "eksperter" for sin sønn / datter, de mener de vet best for personen, og de ansatte mener de er "eksperter" i teori og metoder. Hvis de ulike perspektiver og arbeidsmetoder er kjente, kan man akseptere og gi gjensidig støtte. På en slik måte kan "gamle" og "nye" miljøer harmoniseres.

En viktig faktor er relasjonen mellom foreldre og de nye hjelperne. Ofte oppstår der konflikter fordi man ikke aksepterer hverandres kompetanse. "(...) Foreldrene føler seg ofte misforstått, og føler at tjenesteyterne ser dem som en hindring for barnets utvikling, på den annen side har fagfolk inntrykk at de aldri er gode nok for foreldrene." [22]

Hvordan kan man aktivt utforme godt forhold mellom foreldrene og nye hjelpere?

Vurderingen av følgende elementer kan føre til et bedre samarbeid: [23]

• Vær åpen i samarbeidet, slik kan du få realisert ulike ønsker.
• Sett av tid (planlegg) til samtaler! "Samtaler og kontakter skal ikke bare avtales når" noe skjer ", men være en måte å etablere kontakt- og tillit i et felles arbeid." [24]
• Tenk gjennom hvor mye du aktivt vil samarbeide med det nye hjemmet.
• Be om forklaringer om det benyttes for mye fagspråk under samtalen.
• Unngå krangel og ubehagelige situasjoner! Det er ikke bra for barnet ditt!

5.2.3. Deling av ansvar og risiko

"Når den unge voksne flytter inn i eget hjem, må man avgjøre hvordan relasjonen til familien kan normaliseres. Foreldrenes ansvar fortsetter også etter løsrivelsesprosessen. Ofte forblir foreldre ansvarlig for enkelte områder, men det er også viktig å gi ansvar til andre personer, for eksempel til de ansatte i boligen ". [25]

^{Foto: pixabay.com}

Personer med utviklingshemming har behov for støtte - uavhengig av den livslange assistansen. De trengere hjelp fra profesjonelle og fra private nærpersoner, men de har også egen integritet. [26] Det kan oppstå vanskeligheter ved at at de nye hjelperne overtar alle foreldrenes oppgaver.

Begge føler seg ansvarlige for de samme oppgavene, for eksempel for klær, mat og lamgtidsplanlegging. Det er viktig, i tillegg til noe "overlapping" at begge sider innser at de har ulik kompetanser og styrker, som er viktige for den unge voksne.

Samarbeid betyr ikke bare god kommunikasjon, men også deling av ansvar. Hverken familie eller hjelpere alene kan gi den unge voksne alt personen trenger ".

Man trenger en avtale om arbeidsdeling.

Hva betyr dette?
• "Foreldre forblir foreldre hele livet"! Deres styrke og kunnskap om datter, eller sønn, er pålitelighet og uvurderlig. Tjenesteytere kan ikke fylle den rollen. De er nær ungdommen i hverdagslivet, og kan derfor gi ungdommen en mer følelsesmessig støtte.

Foreldre kan favorisere sitt barn, og barnet kan være den viktigste personen for dem, dette kan de vise personen. "[27]
• Tjenesteytere kan aldri tilby dette. De kan aldri love personen et permanent forhold uten noen unntak. De ansatte har andre styrker: De kan både kreve og fremheve, de kan åpne opp for nye evner og nye erfaringer, de kan både stole mer på personen, og kreve mer. De kan ofte være mer konsekvente enn foreldre, de kan kreve mer sosial atferd og behandle folk som voksne ".

Et vellykket forhold mellom familie og nytt hjem vil lykkes ifølge Klauss om man:
• Har de samme målene for trivsel og autonomi i hverdagen, tilfredsstillende sosiale relasjoner, og god daglig struktur.
• Akseptere at man har ulike oppgaver.
• Har avtalt en arbeidsdeling: konsentrere seg om egen styrke og implementere dem.
• For å unngå konflikter har familie og ansatte avtalt måter for å håndtere samarbeidet.
• Ved en arbeidsdeling må det avklares hvilke oppgaver som skal gjøres likt. Det kan være forskjeller! Det er greit å ha noen ulike regler hjemme hos foreldrene og i eget hjem.

• For barn som bor i avlastningsbolig, kan en arbeidsdeling gi nye muligheter. Hvis reglene og oppgavene er klare, for eksempel hvilke regler som må overholdes hjemme og i boligen. Forskjellene bør ikke være store da dette kan føre til forvirring. Men barnet må få lov til å ha ulike livsverdener å leve i. Akkurat som alle andre oppfører de seg ulikt - avhengig av rollen.
• Det kan være nyttig å gjøre endringene synlige. For eksempel kan man bytte klær når man går hjem. Ritualer som dette skaper en ny orientering.

Og endelig ..

... en alternativ opplevelse av personlighet (Eva Feder Kittay 2002):

"I et essay jeg skrev nylig beskriver jeg hva som kan være variasjon av upassende, eller sosialt riktig handlinger i samvær med Sesha, på institusjon og hjemme hos meg. En morgen jeg våkner, går jeg til kjøkkenet der Sesha er sammen med sin assistent, de spiser frokost, og jeg sniker meg inn for å gi henne et kyss:

Sesha, er som alltid glad for å se meg. Jeg er ivrig etter å få et av hennes spesielle kyss, hun prøver å ta tak i håret mitt for å trekke meg ned til munnen sin. Samtidig kysser jeg kinnene hennes, og det gjør henne fnisete, og hun må konsentrere seg hardt for ikke å miste brødskiven med syltetøy før hun griper etter håret mitt. Jeg kjenner det klissete brødet, at håret blir dratt i, og bringebærmunnen. I denne sjarmerende dansen opplever Sesha og jeg noen av våre mest gledelige øyeblikk – vi ler, snuser, griper, kysser. "

5.3. Referanser

1 Retzlaff, R. (2010): Familien-Stärken. Behinderung, Resilienz und systemische Therapie. Klett-Cotta Verlag, Stuttgart. S.245

2 Hennies, I.; Kuhn E. J. (2004): Ablösung von den Eltern. In: Wüllenweber, Ernst (Hg.): Soziale Probleme von Menschen mit geistiger Behinderung. Fremdbestimmung, Benachteiligung, Ausgrenzung und soziale Abwertung. Stuttgart: Kohlhammer

3 Retzlaff, R. (2010): Familien-Stärken. Behinderung, Resilienz und systemische Therapie. Klett-Cotta Verlag, Stuttgart. S.245

4 Schultz, A. (2010): Ablösung vom Elternhaus. Bundsvereinigung Lebenshilfe (Hrsg.) S.122

5 Beyer, I. (2013): Unser Kind wird erwachsen. Das Eltern-Magazin der Bundesvereinigung Lebenshilfe. 1. Auflage 2013. Hrsg. Lebenshilfe e.v., Marburg. S.8

6 Eckert, A. (2007-2) Familien mit einem behinderten Kind. Zum aktuellen Stand der wissenschaftlichen Diskussion. Quelle, In: Behinderte Menschen, (Nr. 1 / 2007) 1, S. 40 – 53

7 Eckert, A. (2007-2) Familien mit einem behinderten Kind. Zum aktuellen Stand der wissenschaftlichen Diskussion. Quelle, In: Behinderte Menschen, (Nr. 1 / 2007) 1, S. 40 – 53

8 Klauss, T. (2015): Menschen mit geistiger Behinderung – Ablösung vom Elternhaus (Winnenden 13 11 2015. S.80

9 Hahn, Martin: Selbstbestimmung im Leben auch für Menschen mit geistiger Behinderung.Geistige Behinderung 1994 S. 86

10 Beyer, I. (2013): Unser Kind wird erwachsen. Das Eltern-Magazin der Bundesvereinigung Lebenshilfe. 1. Auflage 2013. Hrsg. Lebenshilfe e.v., Marburg. S.8

11Döbling, K.(2004): Förderung von Selbstbestimmung und Integration von Menschen mit geistiger Behinderung, München, Disserta Verlag, Hamburg. S.10

12 https://www.persoenliche-zukunftsplanung.eu/fileadmin/Webdata/Tagung-Berlin/Dokus/doku-arbeitsgr.20-tg.pzp-berlin-2011.pdf Zugriff 20.04.2018

13 Beyer, I. (2013): Unser Kind wird erwachsen. Das Eltern-Magazin der Bundesvereinigung Lebenshilfe. 1. Auflage 2013. Hrsg. Lebenshilfe e.v., Marburg. S.8

14 Retzlaff, R. (2010): Familien-Stärken. Behinderung, Resilienz und systemische Therapie. Klett-Cotta Verlag, Stuttgart. S.245

15 Seifert, M. (2004): Wenn Anforderungen zur Überforderung werden. Ablösung vom Elternhaus – im Interesse des Kindes. In Geistige Behinderung 4, 43. Jg., S.319

16 Eckert, A. (2007) Auszug ohne Abschied. Zur Bedeutung von Ablösungsprozessen im "Zusammenleben mit" und dem "Sich-Trennen von" Heranwachsenden mit einer Behinderung. Quelle, In: Behinderte Menschen, (2007) 1, S. 63(Winnenden 13 11 2015. S.80

17 Beyer, Ina (2013): Unser Kind wird erwachsen. Das Eltern-Magazin der Bundesvereinigung Lebenshilfe. 1. Auflage 2013. Hrsg. Lebenshilfe e.v., Marburg. Vorwort

18 Papastefanou, Christiane (1997): Auszug aus dem Elternhaus. Aufbruch und Ablösung im Erleben von Elternund Kindern. Juventa, Weinheim

19 (http://www.intakt.info)

20 Bronfenbrenner, U.: Die Ökologie der menschlichen Entwicklung. Natürliche und geplante Experimente. Klett-Cotta, 1981

21 Uphoff, Gerlinde (2018): Interview im Rahmen des Projekts ELPIDA am 20.02.2018

22 Beyer, I. (2013): Unser Kind wird erwachsen. Das Eltern-Magazin der Bundesvereinigung Lebenshilfe. 1. Auflage 2013. Hrsg. Lebenshilfe e.v., Marburg. S.8

23 Eckert, A. (2007) Auszug ohne Abschied. Zur Bedeutung von Ablösungsprozessen im "Zusammenleben mit" und dem "Sich-Trennen von" Heranwachsenden mit einer Behinderung. Quelle, In: Behinderte Menschen, (2007) 1

24 Klauss, T. (2015): Menschen mit geistiger Behinderung – Ablösung vom Elternhaus (Winnenden 13 11 2015. S.6)

25 Retzlaff, R. (2010): Familien-Stärken. Behinderung, Resilienz und systemische Therapie. Klett-Cotta Verlag, Stuttgart. S.245

26 Klauss, T. (2015): Menschen mit geistiger Behinderung – Ablösung vom Elternhaus (Winnenden 13 11 2015)

27 Klauss, T. (2015): Menschen mit geistiger Behinderung – Ablösung vom Elternhaus (Winnenden 13 11 2015)

Overgangen til voksenlivet

Innholdsfortegnelse

1. Introduksjon

2. Forstå barnet mitt

2.1. Forstå pubertetsfasen

2.2. Forstå ungdomstiden

2.3. Mennesker med utviklingshemning

2.4. Referanser

3. Hvordan støtte barnet mitt

3.1. På vei til en egen identitet

3.2. Livsløps planlegging

3.3. Om uavhengighet

3.4. Referanser

4. La dem gå - Hva betyr løsrivelse for foreldre?

4.1. Justering av familiens system - Omstilling av foreldrenes rolle

4.2. Gi støtte / finn andre støttespillere

4.3. Foreldre som „verge“ - Bevissthet om fordeler og ulemper

4.4. Finn støtte til deg selv

4.5. Referanser

5. Ekstern støtte

5.1. Tjenester i overganger fra hjem til hjem

5.2. Ressurser for gjenoppbygging av forholdet

5.3. Referanser