Overgangen til voksenlivet
3. Hvordan støtte barnet mitt
3.2. Livsløps planlegging
Foto: pixabay.com
Video:
«Hva er viktig i livet for meg?»
Spørsmål om fremtidsplanlegging (livsplanlegging) kommer ikke alltid på en tid der foreldrene og de unge er forberedt. På den ene siden må det tas viktige beslutninger om mulig opplæring, faglig utvikling, og livsformer. På den annen side er de unge allerede opptatt med endringer. De erfarer, for eksempel at det finnes mange avsluttede forhold, for eksempel at skolegang avsluttes, legemidler endres, eller ved overgang til egen bolig. Endringer i boligmiljøet kan også dempe motivasjonen for å lage langsiktige planer. For å komme nærmere personens ønsker "kan metoden for personlig planlegging av planer (PZP)", også benyttes for mindre mål, se kapittel 5.1.
Dette kapittelet omhandler livsplanlegging i overgangen til voksen. Her beskriver vi spesielt arbeid, opplæring, mestring av helse, og behandling.
Arbeid / utdanning
Profesjonelt og pedagogisk, hvor mange valg har personer med utviklingshemming egentlig?
Avhengig av alvorlighetsgrad eller type funksjonsnedsettelse, vises curriculum vitae (CV) ofte at en ofte er forhåndsdefinert og institusjonalisert. I noen få tilfeller finnes spesifikke tilbud til funksjonshemmedes, for eksempel for personer innen autismespektrumforstyrrelse. Men hvis den unge ønsker å jobbe i et åpent arbeidsmarkede (som er et mål i FNs konvensjon om rettigheter til funksjonshemmede), krever dette mye utholdenhet og energi fra foreldrene for å skape en ekstraordinær individuell løsning.
Se nærmere på informasjon i kapittel 5 og modulen "Menneskerettigheter", særlig i kapittel 4 "Sysselsetting for personer med utviklingshemming " .
Denne sjekklisten kan kanskje hjelpe deg med å holde en struktur: Sjekkliste for yrkesarbeid: Checklist for vocational preparation.
-
Bolig
Tiden for å flytte ut av foreldrehjemmet er - lik ungdommer uten utviklingshemming - oppfattet som gunstig når man skal begynne å arbeide, eller skal begynne på videre studier. En endret livssituasjon kan godt være kombinert med en utflytting fra foreldrehjemmet. [14]
Det ideelle ville selvsagt være å vente til barnet utvikler en egen motivasjon for å flytte hjemmefra. Dette er ikke alltid mulig, og foreldrene må vise en deltakelse i prosessen for å oppnå en utflytting.Man bør være oppmerksom på at profesjonell omsorg ikke kan tilby samme nærhet og omsorg som foreldrene. Men dette kan være bra, da det tilsvarer hva enhver annen ung voksen opplever, og må lære: å erfare nye "verdener" og få nye "referanser".
For å unngå kriser er det imidlertid viktig at flytting ikke skjer alt for tidlig, for å unngå „å skade dem“. Man bør derfor i størst mulig grad venter til ungdommene selv vil forlate hjemmet.
"Ønsket" om å flytte ut, bør komme fra begge parter - hvordan kan du som forelder vekke motivasjonen? Dette er en balansegang: man må kanskje lokke, presse litt – men benytt så lite press som mulig! [15]
Noen ganger må prosessen skje raskere på grunn av avstanden til et opplæringssted eller arbeidet, eller på grunn av spesielle behov. Det kan også oppstå begrensninger, for eksempel at der er lang ventetid for å få egen bolig.
Hvis planene er "forhåndsbestemte", vil personen ikke alltid oppfatte flyttingen som en del av sin selvbestemmelse og som en frigjøringsprosess. De blir primært „kastet ut av reiret“. Dette kan være følelsesmessig vanskelig for foreldrene. "Å være aktiv for å motivere et barn til utflytting, kan utløse ambivalente følelser, og det krever noen ganger en omdefinering av ens rolle og ansvar." [16]
Helse / behandling
Personer med utviklingshemming og / eller multifunksjons-nedsettelser har ofte flere kroniske sykdommer, eller de er disponert for å utvikle akutte sykdommer. Flere har spesielle behov når det gjelder bistand, omfang og kvalitet i omsorg fra helsevesenet.
Spesielt er dette alvorlig i overgangen fra pediatrisk til ungdoms-medisinsk behandling, og så til voksen-medisinsk behandling. Mange foreldre blir noen ganger sjokkert over det nye miljøet, og helt nye måter man arbeider med i voksen-medisinen. Noen barn mister kontakten med de spesialiserte helsetjenester når de slutter å benytte pediatriske tjenester.
Effektive behandlings-strategier er etablert for noen pediatriske og ungdoms-medisinske tilstander, men dette eksisterer kanskje ikke i et voksen-medisinsk felt. I Norge har vi barne- og voksen-habilitering som ofte følger personen i overgangene.
En grunn til at man må flytte fra pediatrisk til voksen-medisin, er at forventet levealder har økt for noen sjeldne sykdommer, på grunn av en bedre medisinsk behandling. Voksen-medisin har allikevel ikke alltid god nok praksis for denne gruppen. [17]
I noen land (Tyskland, England) finnes det medisinske sentre for voksne med nedsatt funksjonsevne som skal sørge for en fortsatt omsorg for pediatriske pasienter i voksen alder, og dermed lette overgangen fra „hjem til hjem“. I Norge kan habiliteringstjenesten for voksne hjelpe i slike prosesser
Foreldre har ofte en ekspertstatus overfor barnets spesielle sykdommer. "Siden disse pasientene ikke forventes å bli uavhengige når de er voksne, beholder foreldrene sin stilling som de ansvarlige, og må da finne pålitelige kontakter i voksen-medisin, som har tilstrekkelig forståelse, tid og faglig kompetanse til å overta den komplekse omsorgen for personen/ pasienten samt å respektere foreldrenes "ekspertrolle".
• Foreldre er derfor viktige partnere i det å delta aktivt i prosessen med livsplanlegging, samt følge den unge voksne videre i livet.
• For å rådgi unge i deres livsplanlegging, samt å utvikle mål, kan du sammen med andre utvikle en individuell personlig plan (IP).
I kapittel 5 kan du lese om hvilke profesjonelle tjenester du og ungdommen ditt kan få hjelp ifra.