Overgangen til voksenlivet
5. Ekstern støtte
5.1. Tjenester i overganger fra hjem til hjem
Photo:fotolia.com
Mange foreldre føler seg overlatt til seg selv, når barna vokser opp. [5] Tysk forskning på dette feltet bekrefter at støttetjenester innenfor områder som fritid, utdanning og nettverk ofte er ukjente for foreldre. Ekstern støtte og hjelp virker ofte kompleks og uklar for foreldre, og det er store forskjeller i lokal organisering. [6] En slik kompleksitet kan fører til at foreldrene får orienteringsproblemer som kan føre til at det er vanskelig å ta beslutninger. Rådgivning og koordinering av tjenester mangler ofte. [7] Enkel tilgang til informasjon - for eksempel: hvilke tjenester passer til ulike familiers behov - slik informasjon ville ha vært av stor hjelp for mange! I Tyskland er slike konsulenttjenester nå organisert under et statsstøtte program- (De gir "gratis og uavhengig konsultasjon" § 32 SGB IX). I Norge har vi barn- og voksenhabilitering, foruten hjemmetjenesten i kommunene, som kan bistå familien
Dette kapitlet skal gi deg oversikt over mulige støttetjenester og er delt inn i følgende områder:
• Støttetjenester: vennegruppe / relasjoner / fritid og utdanning (5.1.1.)
• Individuelle møter: Trene autonomi og ferdigheter (5.1.2.)
• Støtte til livsplanlegging: Sysselsetting, overnatting, parforhold (5.1.3.)
5.1.1. Støttetjenester: jevnaldrende / relasjoner / fritid og utdanning
Man kan få hjelp til transport fra støttekontakter, de kan bidra til opprettelse av nye kontakter. De kan også benyttes for å møte til aktiviteter med venner, eller en første "date" uten foreldre. Å gå på kafé eller kino er fine opplevelser som gir selvtillit. Hjelperen kan bidra mer hvis det er nødvendig, for eksempel med å gi tips for å bygge relasjoner, som støtte i samtaler, eller bistå som kommunikasjonsstøtte når det er problemer med språket.
Disse (støttekontakt) tjenestene tilbys ofte av frivillige eller studenter. Ofte er personene i samme alder, dette kan spille en viktig rolle ved at personer med utviklingshemming opplever gode rollemodeller.
Merknad:
• Mange daglige aktiviteter blir trent på sammen med støttekontakten, for eksempel å betale isen, trene på å finen veien for å komme til butikken etc.
• Gode relasjoner, uavhengig av foreldrenes støtte, kan hjelpe unge med utviklingshemming til å utvikle egne, kanskje nye planer, realisere dem, og takle utfordringer.
Foto: IB Suedwest gGmbH
I Tyskland tilbys ofte fritids- og pedagogiske tjenester ofte med et enkelt språk, langsomt lærings tempo, og i mindre grupper. Workshops og sentre for utviklingshemmede, samt andre omsorgsleverandører utvikler ulike tjenester for funksjonshemmede om nyttige emner som førstehjelpstrening, sunn mat, alderdomsutfordringer eller opplæringstrening.
Fritidsaktiviteter er spesielt egnet for å bli kjent med nye mennesker, for eksempel å dyrke sport, delta i kurs, kulturelle eller sosiale arrangementer. Det er viktig at ungdommene velger sine fritidsaktiviteter selv. Jo morsommere aktiviteten er, desto mer motivasjon oppstår for å fortsette med nye ting.
I dag finnes det fritidstilbud, tilrettelagt for personer med utviklingshemming. Fritidsklubber, organiserte arrangementer, eller utenlandsreiser for eksempel til Solgården i Spania. Ved slike aktiviteter kan unge med personer med utviklingshemming ha med assistanse og hjelp, avhengig av behov.
Merknad:
• Deltakelsen i utdannings- og fritidsaktiviteter gir gode muligheter for å oppleve en midlertidig adskillelse fra familien
• For å kunne velge fritidsaktivitet må de unge personene med utviklingshemming få nok informasjon om muligheter som finnes i nærområdet.
5.1.2. Individuell deltagelse: Tren autonomi og ferdigheter
Støttekontakt som gir individuell veiledning kan benyttes for bestemte oppgaver, for eksempel gå på shopping, eller lære å finne fram i nærområdet. Innen utdanning- og fritidsmuligheter tilbys ofte også gruppetrening innenfor bestemte emner.
Foto: IB Sued-West gGmbH
Eksempel: Forberedelseskurs for selvstendig boevne
Ungdom bør få kunnskap og erfaringer som forbereder dem til å velge et sted de vil bo, og hva de vil jobbe med (Tyskland og Sveits):
Kursenes (Tyskland og Sveits) varighet og intensitet er tilpasset deltakerne. Kursene varer mellom ett til tre år, og kan bestås som grunnleggende, eller avanserte kurs. Ofte er det mulighet for å bo i en treningsbolig umiddelbart etter kurset, slik at man kan trene en selvstendig boevne i en egen leilighet, eller i et felles hus, etterpå uten økonomisk risiko (Tyskland og Sveits).
Kursene gir opplæring i både selvstendighet og hushold som matlaging, rengjøring, shopping, kommunikasjon, løsning av konflikter, personlig hygiene, oppførsel i nødstilfeller, håndtering av penger, fritidsaktiviteter, ønsker og drømmer, samt orientering i nærmiljø.
Personlige ferdigheter, individuelle ønsker og mål, men også gruppe aktiviteter har en viktig rolle i kursene. Opplevelser sammen med andre, lærer ungdommene om egen styrke og svakhet.
"En sunn stolthet overfor egne ferdigheter inkluderer også en bevissthet om egen svakheter. Bare selvtillit basert på en slik selvbevissthet er bærekraftig "[8]. Å akseptere svakhe gjør det lettere å aksetptere hjelp, og hjelpen man får er et "mål for autonomi og uavhengighet".
Sammenhenger mellom autonomi, trivsel og hjelp er en avhengighet som kan oppsummeres som følger:
Menneskelig velvære etableres ved en balanse mellom høyest mulig rimelig uavhengighet, og avhengighet som skyldes behov for hjelp. For å realisere uavhengighet er autonomi en uunnværlig forutsetning for menneskelige velvære. [9]
I Norge har mange habiliteringstjenster og kommuner kurs som de kaller "Snart voksen"
AKTIVITET: "Daglige gjøremål"
Hva kan ditt barns dagsplan se ut?
Ta en titt på dette forslaget: Sjekkliste Checklist
Denne underteksten vil gi deg informasjon om følgende temaer for livsplanlegging:
• Yrkesopplæring, sysselsetting
• Bomuligheter
• Støttetjenester: parforhold, familiekontakt
Men først et eksempel på hvordan du kan komme nærmere barnets ønsker:
For å støtte utviklingen av en fremtidsplan og realisering av planer, ble konseptet personlig fremtidsplanlegging (PZP) utarbeidet på slutten av 80-tallet i USA. Formålet med konseptet er at personen selv med sine ønsker og krav bestemmer hvordan livet skal bli, og at det ikke er instituasjonen som setter rammer for livet til den utviklingshemmede personen. Målet er å oppnå god individuell livskvalitet for den enkelte, og ved å inkludere hjelpere blir personen mer integrert i samfunnet. [11]
Hovedmetoden til PZP er fremtidsplanleggingen i samarbeide med hjelpere. Her er hovedtrinnene: [12]
• Familie, venner, eksperter, kolleger som vil være støttende under den fremtidige planleggingen, blir identifisert
• Ansvarlig planlegger (ungdommen) inviterer disse menneskene inn til et møte slik at de inkluderes i planleggingen
• Moderator ser til at ungdommen er i fokus, og at hennes drømmer og mål blir repektert
• Moderator skriver logg om det enkelte trinn i prosessen
• Alle hjelpere er viktige fordi de må bidra med kreative løsninger og synspunkter, samt hjelpe planleggeren (ungdommen) med å realisere trinnene i planen for å nå målene
Eksempel: Melanie Bros-Spähn.
Hennes spesielle ferdigheter som "tilstedeværelse og karisma" er blitt vektlagt som en karriereforutsetning under PZP-prosessen. Resultatet er at Melanie daglig besøker institusjoner og gir assistanse til utvikling av planer. Innholdet i videoen viser planleggingen (PZP):
- Yrkesopplæring, sysselsetting
Noen ungdommer har klare mål, andre har ingen anelse om hva de ønskes å arbeide med i fremtiden. Den enkeltes ønske om arbeid kan være urealistisk. Ungdommer med utviklingshemming har ofte store vanskeligheter med å evaluere seg selv.
Foto: IB Sued-West gGmbH
Merknad:
• Tenk tidlig på fremtidig arbeid og mulighet for opplæring for barnet ditt. Det er svært viktig å vurdere barnets interesseområder, styrker og svakheter. Yrkesopplæring og jobbtrening kan gi gode opplevelser.
•Du bør behandle personens ønsker på en kreativ måte. Se på hans/hennes evner og ønsker som ideer til helt nye muligheter.
I EU-landene er støttetjenestene for sysselsetting svært ulike. Kun generell informasjon skrives her. Mer informasjon om arbeid finner du også i modulen Menneskerettigheter.
Å kunne delta i arbeidslivet er i stor grad nøkkelen til gode levekår, og "arbeid for alle" er et sentralt samfunnspolitisk mål. Likevel er det mange som opplever at de ikke får et arbeid de er - eller kan bli - kvalifisert til. NAV har flere tiltak og virkemidler de kan vurdere hvis det er fare for å falle ut av arbeidslivet eller ønske om å komme i jobb. Dette er listet opp i forskrift om arbeidsmarkedstiltak (med hjemmel i arbeidsmarkedsloven) Tiltakene skal være basert på individuell vurdering, og skal blant annet kunne styrke kompetansen og kvalifisere til arbeid, øke muligheten for ordinært arbeid og hindre at arbeidstakere faller ut av arbeidslivet. (Naku )
Varig tilrettelagt arbeid (VTA) i skjermet virksomhet er statlig arbeidsrettede tiltak som reguleres i Forskrift om arbeidsmarkedstiltak med hjemmel i arbeidsmarkedsloven. VTA skal gi tiltaksdeltakerne arbeid som bidrar til å utvikle deres ressurser gjennom kvalifisering og tilrettelagte arbeidsoppgaver. Fra og med 1.1.2006 kunne VTA også benyttes i ordinære virksomheter (VTAO). VTA-tiltaket er rettet mot personer som mottar eller i nær fremtid ventes å få innvilget uføretrygd etter folketrygdloven, og som har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. (NAKU)
Kjennetegn ved deltakerne i VTA
VTA skulle i utgangspunktet være et tilbud til personer med utviklingshemming. Tiltaket har i dag flere målgrupper. Den vanligste diagnosen er psykisk utviklingshemming, fulgt av personer med psykiske lidelser. Gruppen med psykiske lidelser er økende. Gjennomsnittsalderen for deltakerne i VTA er synkende. Andelen personer med utviklingshemming i VTA-tiltaket har gradvis gått ned. Andelen voksne utviklingshemmede som deltok i tiltak som i dag kalles VTA, økte fra 15 til 30 prosent i perioden fra 1989 til 2001, for deretter å gå ned fra 30 til 13 prosent i perioden 2001 til 2010 (NAKU)
Ca. 34,5 prosent av personer med utviklingshemming i yrkesaktiv alder (16-67 år) har et VTA-tilbud, men andelen varierer mye fra fylke til fylke. Datagrunnlaget bygger på registerdata fra de kommunale administrasjonene og NAV Datavarehus. Ifølge Engeland og Langballe (2017) har 21,7% av alle voksne personer i alderen 20 til 69 år som er registrert med utviklingshemming, et VTA-tilbud. Datagrunnlaget er samlet inn ved elektronisk spørreundersøkelser til alle kommunene, hvorav 51,9 % besvarte undersøkelsen. Registerdata er hentet fra befolkningsregistre i SSB, IPLOS og NAVs databaser. Ifølge Wendelborg m.fl. (2017) har 20,1% av personer med utviklingshemming mellom 18 og 66 år et VTA-tilbud i skjermet virksomhet. Datagrunnlaget i registerstudien er hentet fra databasen i FD-trygd, samt fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). (NAKU)
Merknad:
• Husk å gi god hjelp når du starter med en yrkesopplæring. Problemer, med som for høye krav, konsentrasjonsvansker og konflikter med kollegaer er normalt i begynnelsen. Det er viktig å få hjelp raskt og å reagere umiddelbart.
• I Norge tilbyr en del butikker og verksteder også mer tilrettelagte arbeidsplasser.
• For barnet ditt, avhengig av det nødvendige støttenivået, kan et besøk i en barnehage være et godt alternativ for noen. For eksempel å være forberedt på arbeidslivet eller å følge en daglig struktur.
• Bolig
"Det er store forskjell i utviklingshemmedes barns oppvekst. Når foreldrene „slipper“ barnet, lar de ikke ham eller hun forlate hjemmet uforberedt, de overlater personen til andre omsorgspersoner. Spesielt om barnet har en alvorlig utviklingshemming, kan foreldrene få en følelse av at de skyver barnet vekk fra seg. Men å hjelpe det voksne barnet over i en bolig, for eksempel, er ikke et kompromiss, men i mange tilfeller et skritt mot mer selvstendighet. " [1. 3]
Graphics: IB Sued-West gGmbH
Utflytting til egen leilighet betyr at mange ungdommer med utviklingshemming skal over i et voksenliv, selv om de er avhengige av permanent støtte og hjelp.
Hvis barnet ønsker å bli boende i familien, er det viktig at personen blir så uavhengig som mulig - både for den utviklingshemming og for foreldrene. Dette er viktig med tanke på at foreldrene blir eldre, og i fremtiden vil være i stand til å håndtere barnets omsorgsbehov. Da må man avgjøre hvordan barnet ønsker å leve, og hvor han eller hun vil bosette seg.
Antall mulige boformer har økt i løpet av de siste årene: Man skiller mellom ulike ambulante tjenster for dem som bor i egne leilligheter, boliger med personale gjennom hele døgnet, eller gruppeboliger med individuell støtte. [14] Støtten tilpasses individuelle behov. Det kan være 24 timers pleie, eller støtte bare på dagtid, eller kun på bestemte definerte tider.
I Tyskland har man også medelevergrupper der for eksempel studentene bor sammen med personer som har kognitive begrensninger, det finnes også delte hus som inngår i samfunnet som sosiale innkvarteringsprosjekter (eksempelvis generasjonshus).
Vanligvis gir personale bistand etter behov om natten, både tilsyn og rådgivning, som for eksempel med å finne en leilighet, holde leiligheten i orden, botrening og økonomisk planlegging, bistå ved personlig krise og konflikter, ved kontakt med offentlige kontorer og arbeidsgivere, helsetjenester og legebesøk.
Unge voksne med psykisk utviklingshemming trenger mye støtte når de velger å flytte hjemmefra.
Følgende oppgaver er svært nyttige for foreldrene og ungdommene å tenke gjennom: [15]
• Snakk om ulike boligkonsepter.
• Samle informasjon og vurdere individuelle behov.
• Besøk utvalgte boliger, og om mulig gjennomfør et midlertidig opphold.
• Når du flytter inn, blir det foreldrenes oppgave å gi de ansatte i boligen informasjon om personen med utviklingshemming, og hans eller hennes behov, interesser og utfordringer i tilfelle dette ikke er mulig å formidle for personen selv.
• Forberedelse og hjelp til flyttingen kan føre til et positivt endring og positive erfaringer, hvis foreldre og hjelpere gjør denne prosessen sammen med ungdommen. [16]
• De ansatte i boligen må samarbeider tett sammen med verge hvis foreldrene og ungdommen samtykker til dette.
• Støttetjenester: parforhold, familieforhold
Seksualitet, partnerskap, og ønske om å få barn. Det er anbefales å konsultere habiliteringstjensten for voksne for å vurderer kompleksiteten av disse emnene. En reflekterende prosess må innledes og følges opp. Menn og kvinner med utviklingshemming må lære å evaluere sine evner som foreldre. For eksempel hva det betyr i detalj å være ansvarlig for et barn hver dag.
Foto: IB Sued-West gGmbH
Merknad:
Gi barnet/ den unge voksne muligheten til å utvikle partnerskap, og snakk med ham eller henne om dette. Vennskap eller kjærlighetsforhold hjelper ofte personen i løsrivelsesprosessen fra familien. De kan finne nye relasjoner og lærer å samhandle i et nye miljøer.
• Seksualundervisning er en grunnleggende forutsetning for den enkelte (også som beskyttelse mot seksuelt misbruk). Kunnskap om prevensjon er viktig, og personen bør være i stand til å forhindre graviditet på et selvstendig grunnlag.
• Personen bør delta i kurs om samliv og seksualitet. I Norge kan man kontakte habiliteringstjenesten, de har samlivskurs.
• Foreldre bør tillat at personen med utviklingshemming deltar i seksulaundervisning.
• I Tyskland kan enkelte personer med lett utviklingshemming bli foreldre. Forelderen må da samtykke til å motta profesjonell støtte i form av "assistent foreldre". I Norge er det ikke vanlig at personer med en psykisk utviklingshemming diagnose blir foreldre.
Vennligst se etter mer informasjon i modulen "Seksuell helse", f.eks. eller "kvinners reproduktive og seksuelle system".