ELPIDA Course - Norsk

Løsrivelsesprosessen kan forstås som en prosess for å "revitalisere forholdet" mellom alle deltakerne.
Når barnet utvikler seg langsomt, kan maktforholdet fremtre som et mer „ovenfor og nedad“ forhold.  Kontakten mellom deltakerne blir mer uavhengig av hverandre fremover, og mer frivillig  [18] 

Foreldre har, mer eller mindre, tett kontakt med andre barn som flytter ut hjemmefra, man kan trene på det samme overfor personer med utviklingshemming. Vanlige aktiviteter som invitasjoner til middag og telefonsamtaler. Gjennom slike aktiviteter utvikler man nærhet og bånd til barnet sitt. 

Den nye situasjonen bringer flere nye muligheter for å ha et godt familieliv, men bare i mindre grad enn tidligere. [19] De profesjonelle omsorgsarbeiderne kan bli en viktig sosial støtte, en ressurs i løsrivelsesprosessen.

Når relasjonen gjenoppbygges under de nye vilkårene og overgangene, er det viktig at det er god kontakt mellom "systemene" - (for eksempel familie og hjem).

Dette betyr at erfaringer og adferdsstrukturer som en person har lært i ett system, kan benyttes i et annet systemer. Videre er det viktig at personen kan ha innflytelse og delta i utformingen av det nye systemet. [20]

En viktig faktor er relasjonen mellom foreldre og de nye hjelperne. Ofte oppstår der konflikter fordi man ikke aksepterer hverandres kompetanse. "(...) Foreldrene føler seg ofte misforstått, og føler at tjenesteyterne ser dem som en hindring for barnets utvikling, på den annen side har fagfolk inntrykk at de aldri er gode nok for foreldrene." [22]

Hvordan kan man aktivt utforme godt forhold mellom foreldrene og nye hjelpere?

Vurderingen av følgende elementer kan føre til et bedre samarbeid: [23]

• Vær åpen i samarbeidet, slik kan du få realisert ulike ønsker.
• Sett av tid (planlegg) til samtaler! "Samtaler og kontakter skal ikke bare avtales når" noe skjer ", men være en måte å etablere kontakt- og tillit i et felles arbeid." [24]
• Tenk gjennom hvor mye du aktivt vil samarbeide med det nye hjemmet.
• Be om forklaringer om det benyttes for mye fagspråk under samtalen.
• Unngå krangel og ubehagelige situasjoner! Det er ikke bra for barnet ditt!

Personer med utviklingshemming har behov for støtte - uavhengig av den livslange assistansen. De trengere hjelp fra profesjonelle og fra private nærpersoner, men de har også egen integritet. [26] Det kan oppstå vanskeligheter ved at at de nye hjelperne overtar alle foreldrenes oppgaver. 

Begge føler seg ansvarlige for de samme oppgavene, for eksempel for klær, mat og lamgtidsplanlegging. Det er viktig, i tillegg til noe "overlapping" at begge sider innser at de har ulik kompetanser og styrker, som er viktige for  den unge voksne.

Samarbeid betyr ikke bare god kommunikasjon, men også deling av ansvar. Hverken familie eller hjelpere alene kan gi den unge voksne alt personen trenger ".

Man trenger en avtale om  arbeidsdeling.

Hva betyr dette?
• "Foreldre forblir foreldre hele livet"! Deres styrke og kunnskap om datter, eller sønn, er pålitelighet og uvurderlig. Tjenesteytere kan ikke fylle den rollen. De er nær ungdommen i hverdagslivet, og kan derfor gi ungdommen en mer følelsesmessig støtte. 

Foreldre kan favorisere sitt barn, og barnet kan være den viktigste personen for dem, dette kan de vise personen. "[27]
• Tjenesteytere kan aldri tilby dette. De kan aldri love personen et permanent forhold uten noen unntak. De ansatte har andre styrker: De kan både kreve og fremheve, de kan åpne opp for nye evner og nye erfaringer, de kan både stole mer på personen, og kreve mer. De kan ofte være mer konsekvente enn foreldre, de kan kreve mer sosial atferd og behandle folk som voksne ". 

Et vellykket forhold mellom familie og nytt hjem vil lykkes ifølge Klauss om man:
• Har de samme målene for trivsel og autonomi i hverdagen, tilfredsstillende sosiale relasjoner, og god daglig struktur.
• Akseptere at man har ulike oppgaver.
• Har avtalt en arbeidsdeling: konsentrere seg om egen styrke og implementere dem.
• For å unngå konflikter har familie og ansatte avtalt måter for å håndtere samarbeidet.
• Ved en arbeidsdeling må det avklares hvilke oppgaver som skal gjøres likt. Det kan være forskjeller! Det er greit å ha noen ulike regler hjemme hos foreldrene og i eget hjem.

• For barn som bor i avlastningsbolig, kan en arbeidsdeling gi nye muligheter. Hvis reglene og oppgavene er klare, for eksempel hvilke regler som må overholdes hjemme og i boligen. Forskjellene bør ikke være store da dette kan føre til forvirring. Men barnet må få lov til å ha ulike livsverdener å leve i. Akkurat som alle andre oppfører de seg ulikt - avhengig av rollen.
• Det kan være nyttig å gjøre endringene synlige. For eksempel kan man bytte klær når man går hjem. Ritualer som dette skaper en ny orientering. 

Og endelig ..

... en alternativ opplevelse av personlighet (Eva Feder Kittay 2002):

"I et essay jeg skrev nylig beskriver jeg hva som kan være variasjon av upassende, eller sosialt riktig handlinger i samvær med Sesha, på institusjon og hjemme hos meg. En morgen jeg våkner, går jeg til kjøkkenet der Sesha er sammen med sin assistent, de spiser frokost, og jeg sniker meg inn for å gi henne et kyss:

Sesha, er som alltid glad for å se meg. Jeg er ivrig etter å få et av hennes spesielle kyss, hun prøver å ta tak i håret mitt for å trekke meg ned til munnen sin. Samtidig kysser jeg kinnene hennes, og det gjør henne fnisete, og hun må konsentrere seg hardt for ikke å miste brødskiven med syltetøy før hun griper etter håret mitt. Jeg kjenner det klissete brødet, at håret blir dratt i, og bringebærmunnen. I denne sjarmerende dansen opplever Sesha og jeg noen av våre mest gledelige øyeblikk – vi ler, snuser, griper, kysser. "