Aldring
2. Aldringsprosessen
2.5. Tidlige tegn på aldring og noen av konsekvensene
Aldringsprosessen for mennesker med utviklingshemming starter tidligere, men er ikke så forskjellig fra resten av befolkniingen. Selv om aldring er en individuell prosess, vil personene etter fylte 60 år, generelt oppleve store forandringer når det gjelder å mestre daglige aktiviteter. For personer med Downs syndrom, begynner forandringen allerede i 40-årsalderen (9).
Foto: Jørn Grønlund
Det kan virke som om flere med en moderat eller alvorlig grad av utviklingshemning (avhengig av diagnosen), begynner å aldres opp til 20 år tidligere enn andre. Hjerneskade, sykdommer og mindre reservekapasitet og ressurser, gjør at aldringen starter tidligere enn hos andre.
Faktorer som igangsetter aldringsprosessen tidligere hos mennesker med utviklingshemning, er:
- graden av
utviklingshemming,
- typiske trekk ved syndromet,
- andre funksjonsnedsettelser i tillegg som f.eks. både Down`s syndrom og epilepsi,
- progredierende
sykdommer,
- traumer og
uhell.
Tidlig aldring har konsekvenser for:
- Når
helseproblemer relatert til aldring begynner å gjøre seg gjeldende.
- Det sosiale
livet blir dårligere: pensjonering, venner begynner å dø…
- Opplevelsen av livskvalitet.
Når du er sammen med en person hver dag, kan det være vanskelig å oppdage forandringer i funksjonsnivået eller tidlige tegn på aldring. Det er først når personen lager «vanskeligheter» at du begynner å sjekke helsen og livskvaliteten. Raske forandringer i en persons oppførsel eller utvikling av atferd som er utfordrende, kan skyldes kronisk sykdom, smerte, manglende oppmerksomhet, etc.
Typiske tidlige tegn på aldring, er syns- og hørselsnedsettelse eller funksjonsnedsettelse, hjerteproblemer, diabetes og demens. Sistnevnte er hyppigere hos mennesker med Down´s syndrom enn hos andre. Voksne med Down´s syndrom har en «akselererende aldring». De opplever visse tegn og fysiske endringer som er vanlig senere i livet hos andre eldre mennesker. Grunnen til dette vet man ikke fullt ut, men det antas å være knyttet til kromosompar 21, som også er tilknyttet aldringsprosessen.
Foto: Jørn Grønlund
Også de med cerebral parese (CP) har spesielle helseutfordringer som forårsaker økende problem allerede fra 20- til 25- årsalderen. De kan få redusert muskelfunksjon, tretthet, smerter, økende kognitive problemer, problemer med å svelge og hjerte- og lungeproblemer. Risikoen for fysiske og psykiske overbelastninger er større hvis man ikke sørger for optimal oppfølging tidlig i aldringsprosessen.
Generelt vil eldre ha større helseproblemer som trenger medisinsk behandling. Bruk av flere medikamenter er også vanlig hos personer med utviklingshemming (12). Undersøkelser viser at mentale forstyrrelser øker ved bruk av psykofarmaka (antidepressiva). Konsekvensen av feilmedisinering vil ofte føre til mindre lyst til å kommunisere, mindre motivasjon, dårligere oppmerksomhet og konsentrasjonsevne (2,13-15). Vi må ta hensyn til hvor lite vi egentlig vet om virkningen av å bruke flere medisiner på mennesker fra 65-årsalderen, og for personer med medfødt hjerneskade. Medisineringen kan ha en annen effekt enn forventet hos mennesker med hjerneskade. Det er derfor ekstremt viktig å følge med på virkningen av medisinsk behandling.
Vanligvis kan følgene av akselererende aldring merkes både medisinsk, fysisk og funksjonelt. Familiemedlemmer og tjenesteytere merker som regel at personen begynner å «gå for sakte fart». Det som kompliserer oppfølgingen, er at man vet fremdeles ikke helt hvordan «normal aldring» hos voksne med utviklingshemning arter seg. Derfor er det ekstra viktig å prøve å forutse og forebygge helsevansker i aldringsprosessen. Dette fordrer mer oppmerksomhet og kartlegging fra tjenesteyternes side. Det er også viktig at familien holder øyne og ører åpne for å oppdage tidlige forandringer og respondere på disse endringene på en konstruktiv måte.
AKTIVITETER:
- Når
burde vi begynne å planlegge for aldringsprosessen hos mennesker med utviklingshemning?
- Beskriv tidlige tegn på aldring du observerer hos ditt barn/ søsken eller brukeren og still følgende spørsmål: Er dette en del av en «vanlig» aldringsprosess? Hvis svaret er nei, hva vil du foreta deg?